Langhusfolket

Da de hvite kom til Nord-Amerika, levde irokeserindianerne i området vest for Erie- og Ontario-sjøen, områdene som i dag utgjør deler av Ohia, Pennsylvania, delstaten New York og sørøstre Canada.

Irokeserfolket besto egentlig av fem ulike stammer som på 1570-tallet dannet forbund. Disse stammene var mohawk, onondaga, seneca, oneida og cayuga (en sjette stamme som kom til senere). Irokeserforbundet, eller “Den store freden” som det kalles på indianernes eget soråk, skapte en varig fred mellom de fem stammene. Dermed kunne de danne en sterk felles front utad. Forbundet ble styrt utenfra av en nøye utarbeidet grunnlov, med regler som ble overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Hvir stamme beholdt sin selvstendighet, men felles beslutninger ble fattet at et storråd bestående av femti høvdinger.

Selv kalte irokeserne seg for “langhusfolket”. De bodde nemlig i langhus i store landbyer omgitt av palisader og jordvoller. Disse langhusene var rektangulære bygninger med avrundete tak, bygd av trestammer dekket med almebark. Ofte var de cirka tjue meter lange, seks meter brede og seks meter høye. En to-tre meter bred midtgang gikk tvers gjennom huset fra gavl til gavl. På begge sider av denne midtgangen fantes det lange plattformer som tjente både som sitte- og liggelplass for de ulike familiene mens ildstedene var plassert i midtgangen. I hvert langhus bodde mellom fem og tjue familier.

De viktigste matvarene var mais, bønner og skvåsj. Disse ble kalt “de tre søstrene” og ansett som gudegaver. Men irokeserne dyrket også tobakk og drev med jakt og fiske.

De ulike stammene var delt inn i klaner med dyrenavn. Klanmedlemmene ble regnet for å være i slekt med hverandre, og man var nødt til å gifte seg utenfor sin egen klan. Kvinnene hadde en sterk stilling i irokesersamfunnet. Så vel langhus som åkrer og avlinger tilhørte kvinnene. Avstamning ble regnet på kvinnesiden, og barnet ble følgelig alltid regnet til morens klan.

Irokeserforbundets storråd besto riktignok bare av menn, men disse ble valgt av stammens eldste kvinner, som også hade rett til å avseette dem.

Ifølge irokeserne var verden full av ånder som påvirket alt man gjorde. De dødes ånder var også alltid nærværende. De trodde at et menneske besto av tre deler: kroppen, sjelen og ånden. Når de døde, frigjorde de seg fra sjelen og fortsatte å eksistere i et liv etter dette. Ånden ble imidlertid igjen i nærheten av graplassen og fortsatte å ta del i de levendes tilværelse.

Irokeserne trodde også på noe de kalte orenda, en slags åndelig makt uten skikkelse som gjennomsyrte alle ting. Orenda fikk man først og fremst gjennom betydningsfulle drømmer som ga en styrke i dagliglivet. De trodde at drømmene røpet menneskenes hemmelige ønsker og onde handlinger, og at visse drømmer måtte adlydes. De som var begyntiget med spesielt intense drømmer (og dermed med ekstra stor orenda) be sjamaner, ånemanere med kraft til å lege sykdom.

irokeserne trodde sykdommer ble spredt av onde ånder, fæle hoder uten kropp som åpenbarte seg for mennesker dypt inne i skogen og satte sykdommer på dem. Disse ble kalt Falske ansikter og var et fryktinngytende skue. Kom man nær en slik ånd, slukte den lynhurtig opp seg selv og forsvant.

For å blidgjøre disse åndene fantes det et hemmelig selskap i hver landsby, De falske ansikters selskap. Bare medlemmene selv og en gammel kvinne som tok hånd om maskene, visste hvem dette var.

Selskapet besto av menn som i drømme hadde sett en ånd eller som selv hadde vært syke og var blitt kurert av selskapet. Når en mann fikk se en ånd i drømme, visste han at det var et kall som måtte adlydes. Han gikk da til den gamle kvinnen som tok seg av maskene og fortalte henne om drømmen i all fortrolighet. Hun kalte sammen selskapet, og det nye medlemmet ble tatt opp i selskapet i forbindelse med en fest.

Selskapets fremste oppgave var å lege sykdommer, og medlemmene var under seansene iført groteske og fryktinngytende masker av utskpret og malt tre. Nykomlingenes første oppgave ble således å lage sin egen maske han gikk alene ut i skogen og fant fram til en stor lind. Så gjorde han opp ild nær treet og strødde tobakk blant glørne. Deretter rev han av en del av barken og begynte å skjære ut masken i det friske, levende treet. Da masken hadde tatt form, hulte han den ut og tok den med seg til ei barkhytte. Der ble han til masken var helt ferdigspikket. Maskens ansikt ble s malt med trekull og/eller rød oker. Ofte bøe asken ustyrt med øyne av metall for at den skulle se enda mer skrekkinnjagende ut. Lange knipper av hestetagl ble festet i masken som hår. maskens ansiktstrekk kunne variere etter den visjonen maskens skaper hadde hatt i drømmen sin.

De groteske maskene ble ansett for å være levende åndevesener, inspirert av drømmer og forbundet med legende krefter. Irokeserne snakket med dem og ga dem mat som om de var aktede familiemedlemmer. De trodde også at om maskene havnet i en glassmonter i et museum, fikk den ikke puste.

Vår og høst besøkte representanter for De falske ansikters selskap hver irokesisk husholdning for å velsigne den og samtidig drive ut sydom. Men de kunne også gripe inn i individuelle sykdomstilfeller dersom andre legemidler ikke fungerte eller om den syke selv ba om det.

Iført sine masker bega selskapet seg til den sykes hus mens de danset og ristet på skilpadderanglene sine. hver danser stoppet da han kom fram til bålet og tok opp litt aske. Denne blåste han i ansiktet på den syke. Deretter danset hele selskapet omkring pasienten, som selv orket å delta mot slutten av dansen iblant. Hvis ikke fikk en av danserne børe ham. Med sangen og dansen forsøkte de å blidgjøre og glede de falske ansiktenes ånder og få dem til å forlate huset. Maskene var skåret ut sløik at de skulle likne disse ondsinnede åndene.

Fordi maskenes kraft var så sterk, var alltid seremoniene kortvarige. En kurert pasient ble deretter selv medlem av selskapet og ville i framtiden selv være med på å kurere andre syke.

De seks stammenes forbund eksisterer den dag i dag. utad er de organisert som en republikk med president. De har aldri sortert under Indianerbyrået i Washington, men hører til delstaten New York. De har klart å beholde overraskende mye av sin kultur, og De falske ansikters selskap er fremdeles aktivt både i Canada og USA.

Skrevet av Claes Reimerthi, publisert i Fa 7/2003.

[Jon Harald Søby]