Kvinnelige pirater

Ordet “pirat” får en straks til å tenke på skjeggete, tobakkstyggende, romstinkende sjøulker drevet av grpdighet og blodtørst, hardbarkede råskinn som hverken frykter Gud eller djevelen. Men den gjengse klisjeen stemmer ikke alltid med virkeligheten. Mange pirater var velutdannete og aktede borgere høyt på strå i hjemlandet - ofte adelsmenn - som drev med sjørøveri med kongelig velsignelse. Og selv om de ikke var mange, fantes det faktisk også kvinnelige pirater.

Den første kjente kvinnelige pirathøvdingen var den illyriske dronningen Teuta) hvis rike befant seg i det som i dag er Albania), som i 228 f.Kr. ble beseiret av grekere og romere i fellesskap.

En mer framgangsrik kvinnelig representant for dette tradisjonsrike yrket var Madame Ching, som herjet på Kinahavet på begynnelsen av 1800-tallet. Hun var enken etter en stor pirat ved navn Ching yih. Hans flåte av piratfartøy var så mektig at den keiserlige flåten ikke kunne beseire den. Keiseren utnevnte ham derfor til keiserlig hoffstallmester, formodentlig i håpp om at dette skulle få ham til å gi opp sin tidligere karriere. Men Ching Yih fotsatte ufortrødent med å plyndre fartøyer på fritiden. Til slutt druknet han sammen med hundrevis av sine menn i en voldsom tyfon. Kona hans, som hadde befalet på en av skutene hans, kom seg imidlertid uskadd ut av uværet og tok nå kontroll over piratflåten. Eventuelle protester ble raskt bragt til taushet.

Den veldige flåten på mellom 500 og 1800 skip (opplysningene varierer), delte Madame Ching i seks skvadroner som hver var ledet av en kommandør. Til å forsørge flåten sin hadde hun engasjert et hundretall bønder som dyrket mat for sjørøvernes regning. Noen fast base hadde de ikke, piratene bodde om borg på skipene sine.

Madame Chings piratskip var en plage for den kinesiske handelssjøfarten, og ved fire-fem anledninger utkjempet den store sjøslag med den keiserlige flåten. Men hun lot seg ikke knekke. Piratorganisasjonen ble til slutt en slags stat i staten som var styrt av Madame Ching. Etter en lang og blodig karriere benådet keiseren henne sammen med mesteparten av hennes menn, og hun endte sine dager som leder for en omfattende smuglerorganisasjon. I hennes tilfelle viste munnhellet “forbrytelse lønner seg ikke” seg definitivt ikke å stemme.

Men de mest kjente kvinnelige piratene er utvilsomt Anne Bonny og Mary Read. De var knmyttet til piraten “Calico Jack” Rackham og sjørøveriets gullalder på begynnelsen av 1700-tallet, da byen Nassau på øya New Providence i Vesindia var et beryktet piratreir (se artikkel i Fa 15/2001).

John “Calico Jack” Rackham innledet sjørøverkarrieren sin som nestkommanderende hos en annen kjent pirat, Charlie Vane. Han nektet å godta den britiske kongens benpdningsvilkår da britene gjenvant kontrollen over New Providence i 1718. Vane gjennomførte en dramatisk flukt ut av havnen som var blokkert av krigsskip, og vendte tilbake til sjørøverlivet. Da skipet hans kom i kamp med en fransk orlogsmann og Vane ville kapitulere, ble han raskt fratatt befalet av Rackham og plassert i en livbåt sammen med et lite antall trofaste besetningsmedlemmer. Med tiden endte han sine dager i galgen i Kingston på Jamaica.

“Calico Jack” Rackham fortsatte på sjørøvervirksomheten med Vanes fartøy både i Vestindia og utenfor den amerikanske kysten. Som pirat var han temmelig ordinær, og han er nok mest kjent for de to kvinnelige piratene han hadde i sin besetning.

Anne Bonny ble født i Irland, men vokste opp i Charles Town i USA, der faren var en vellykket forretningsmann. Mot farens vilje giftet hun seg med den flotte, men lutfattige sjømannen James Bonny. Etter å ha blitt kastet på dør av faren ble hun med ektemannen til Bahamas, der hun i stedet forlsket seg i den enda flottere Rackham. Ettersom kvinner var forbudt om bord ble hun med ham til sjøs forkledd som mann.

En dag overfalt de et skip som gikk til Vestindia. Besetningen ga seg uten kamp, med unntak av en ung sjømann fra England som tappert satte seg til motverge. Den tilfangetatte besetningen ble plassert i livbåtene uten hverken årer eller seil og ble aldri mer sett, mens den modige mannen ble vervet av piratene.

Det tok ikke lang tid før den forkledde Anne Bonny forelsket seg i den kjekke ynglingen, men det viste seg imidlertid at gjenstanden for hennes hete følelser også var en forkledd kvinne, Mary Read.

Mary Read hadde en spesiell bakgrunn. Moren var enke, og mary var resultatet av en tilfeldig forbindelse, men for å få økonomisk hjelp fra svigermoren kledde moren den uekte datteren ut som en avdød halvbror hun hadde fått innenfor ekteskapet. Derfor gikk Mary alltid kledd i guttelær, og selv som voksen ga hun seg ut for å være mann. Hun tjenestegjorde som soldat i Flandern, giftet seg og åpnet vertshus i Breda. Da ektefellen døde, vervet hun seg på nytt, men deserterte og flyktet til den nye verden.

De to kvinnene ble straks gode venner, og ettersom Rackham snart begynte å vise tegn til sjalusi måtte også han innvier i Marys hemmelighet.

Anne Bonny og mary Read delte piratenes harde liv. De deltok med liv og lyst i kamp, drap og henrettelser. Da Rackhams skip til slutt ble overmannet og bordet av soldater, var det de som forsvarte seg med størst tapperhet. Piratene ble ført i lenker til Jamaica, der alle ble dømt til døden. Da dommeren spurte om de dømte hadde noe å innvende før dommene ble fullbyrdet, påberopte Mary og Anne seg graviditet. Da resten av besetningen, inkludert Rackham selv, neste dag ble ført til retterstedet på Gallows Point, fik derfor Anne og Mary bli igjen i fengselet. Anne Bonnys avskjedsord til elskeren var langt fra sentimentale. “Det gjør meg vondt at du blir hengt,” sa hun, “men hadde du kjempet som en mann hadde du sluppet å bli hengt som en hund.”

Mary døde i fengselet før barnet rakk å bli født, mens Anne fødte sitt barn og senere ble løslatt. Kanskje ble hun kjøpt fra av faren for barnets - den eneste arvingens - skyld.

Skrevet av Claes Reimerthi, publisert i Fa 8/2003.

[Jon Harald Søby]