Tom Strong - en analyse

Tom Strong har alle kjennetegnene til en klassisk superheltserie: en renhjetet, godmodig helt som alltid vinner, som er elsket av byen sin, som aldri benytter seg av skitne knep og som alltid slåss i solskinn. Den gammeldagse følelsen vekket til live minnet om en enklere tid da superhelthistorier var enklere å skrive, før superhelten ble innblandet i politikk, seksuelle avvik og et overmål av vold og mørke. For å sitere Tom Strongs nemesis når han omtaler sin klisjé av en felle der rommet blir fylt med vann: “Det er ikke primtivt, det er klassisk.” Men bak seriens solfylte ytre fører Alan Moore leseren ba lyset ved å popularisere en serie som har mer til felles med sine forgjengere enn man kan ane. Tom Strong er serienes Starship Troopers, og alle som har sett Paul Verhovens mesterlige film forstår nok koblingen. Tom Strong tar oss tilbake til tiden da superhelter var enklere og ingen la merke til deres tvilsomme politiske budsap.

I det første eventyret (Fa 10/2002) møter vi den storøyde lille gutten Timmy Turbo i Millenium City. Han har netopp fått velkomstpakken sin fra Strongmen of America (til 9,99 dollar), som inneholder en button, et diplom og et tegneserieblad med historien om hvordan Tom Strong ble født (noe som, bortsett fra rammefortellingen, utgjør hele det faktiske Tom Strong nr. 1). “Holy socks!” roper Timmy på skolebussen på vei til Laundry Street Station - et lite symbol på den rengjøringen Tom Strong har tenkt å gjennomføre på superheltserienes uhumske historien. Byen er strømlinjeformet og plettfri, og Timmy er så uskyldsren at morens hode alltid er utenfor ruten, som f.eks. de voksne i Knøttene. Leseren inviteres til å følge med og identifisere seg med ham, det storøyde barnet.

Tom Strongs bakgrunn er viktig å ha i bakhodet når man skal undersøke hans politiske utgangspunkt. Faren bryr seg mer om utstyret sitt enn om en sjømanns liv, han lager en dampdrevet robot som er programmert med hans egen stemme, og gir sin kone komplimentet: “Du er den perfekte make for meg, med din kombinasjon av intelligens og en fysikk er... om jeg tør si det... deilig.” Tom selv er farens “eksperiment”, oppfostre med “ren fornuft, fjernt fra all samfunnspåvirkning.” Han vokser nærmere bestemt opp i et kammer med ekstra høy gravitasjon som gir ham overmenneskelig styrke (jfr. Supermanns krefter). Foreldrene får aldri berøre ham, ettersom de bare kan gå inn i rommet iført spesielle beskyttelsesdrakter. Tom Strong er klassisk utformet: døde foreldre (som både Batman og Supermann), en fiende som minner om Lex Luthor (“Denne byen tilhører Paul Saveen!”), en trofast tjener, som Batmans Alfred, og en renhjertet, ubekymret innstilling til det meste i livet. Det fins imidlertid urovekkende innslag i oppfostringen hans, som man som leser ikke legger merke til hvis man ikke ser nærmere på fortellingen i sin helhet.

På de siste sidene i det første nummeret tar prosjektet form - serien taler direkte til leseren, via Timmy Turbo, i et helsidebildet av Tom Strong og følgesvennene hans: “Så, så - i stedet for å krangle, synes jeg vi skal ønske vårt nyeste medlem velkommen til Strongmen of America, og til den største og mest storartede familien på jorda!” “Og ikke glem at du kan fortsette å lese om oss her i bladet!” Timmy Turbo, og kanskje leseren selv, blir medlem nummer 2059 og omtales siden som dette av Tom Strong i egen høye person.

I “Aztekernetter” (Tom Strong 3, Fa 16/2002) røper serien sine virkelige hensikter gjennom et av de klassiske superheltmotivene - motstanderen som heltens speilbilde. En rase av teknologisk høytstående, imperialistiske aztekerkrigere invaderer vår verden fra en alternativ jord, der aztekerne møtte Cortez med maskingevær. Slektskapet mellom disse kolonistene og Tom Strong, hvis egen “adopterte” hjemøy nå har urinnvånere som går omkring i Nike-trøyer og lommedisco, er tydelig. Tom Strong beskriver aztekertempelet han nettopp har kommet inn i:

“Intellektuelt sett er det avanserte teknologiske nivået åpenbart. Sammen med den sterke estetiske følelsen som er lagt for dagen, tyder dette på at en ekstrem og målbevisst intelligens står bak. Ut fra et psykologisk og sosiologisk perspektiv ville det ikke forundremeg om det er tegn på en pompøs og oppblåst fascisme. Følelsesmessig... kaldt. Grusomt. Kjærlighetsløst. På sett og vis minner det meg om høygravitasjonsbarnerommet jeg vokste opp i.”

Snart dras også leseren inn i denne speilbildeleken. Aztekernes leder, som holder et bilde av en ørn med lyn i klørne inni en ring av jordkloder, forteller for den tilfangetatte Tom Strong: “Din verden er den totusenogfemtiåttende jorda som skal annekteres i vår ærerike laterale ekspansjon.” Hvis man tenker på at Timmy Turbo, som leser Tom Strong nummer 1 sammen med den virkelige leseren, er medlem nummer 2059 av StrongMen of America, da har Tom Strong med andre ord før dette “annektert” nøyaktig samme antall tilhengere som de aztekiske imperialistene. Når man så leser det andre nummeret, “Modular Man vender tibake” (Tom Strong 2, Fa 13/2002), ser man armbåndene med trkansymbolene som Tom Strongs medlemmer bærer, i et nytt og mer ubehagelig lys. I stedet for å følge den valige superheltfortellingens regler, som foreskriver at Tom Strong skal beseire fascisttrusselen og befrei de 2058 verdenene, inngår Tom Strong en avtale: Han befrir den intelligente datamaskinen som kontrollerer aztekerimperiet, og lar den beholde makten over de alternative jordklodene i bytte mot at de lar akkurat denne være i fred. “Aztekernetter” er møtet mellom to fascister som går derfra med respekt for hverandre.

Neste historie (Tom Strong 4-7) bringer det politiske budskapet i Tom Strong til nye høyder. I tråd med seriens nostalgiske ideal ser den ut som en superheltserie fra tiden etter 2. verdenskrig: Tom Strong møter Hakekorsjentene!

“Han jaget henne for krigsforbrytelser, hun jaget ham av kjærlighet. Det er hett som i helvete, men du vil grøsse i hendene på denne tyske torturgudinnen og hennes Luftwaffe av lyster! Den som en gang har smakt Hakerkorsjentenes hete blykyss, glemmer det aldri!”

Historien innledes med et bilde av Tom Strongs festning - The Strongholdet - en bygning naziarkitekten Albert Speer ville ha beundret, med en statue i gull av Tom Strong som med hoftefest våper over byen sin. Som med aztekerne er slektskapet mellom Strong og nazisuperkvinnen Ingrid Weiss åpenbart - begge har vokst opp under lignende forhold, begge er fysiske og intellektuelle overmennesker. Da det blir oppdaget at Paul Saveen står bak Ingrids forsøk på å beseire Tom Strong, får man se at hans visjon av Millenium City som et nazistparadis er helt likt Tom Strongs eksisterende versjon, bortsett fra at Toms symbol er blitt erstattet av et hakekors.

Til slutt viser det seg at både Tom Strong og hans erkefiende klamrer seg fast i fortiden. Saveen tilstår sitt samarbeid med Weiss: “En annen ting jeg har felles med Fraulein Weiss er min sentimentalitet. Nazister velter seg formelig i det, som du vet.” Tom påpeker, med henvisning til Saveens museum over deres tidligere møter: “Jeg ser at du også er nostalgisk angående din gamle utrustning.” Toms kone kommenterer: “Skurker er vanedyr.” Litt senere sier Tom til Ingrid Weiss:

“Den forutbestemte skjebnen, ‘morgendagen tilhører meg.’ alt dette fascistvrøvlet! Weiss, kan du forklare noe for meg... hvis dere nazister er så sikre på hvordan framtiden vil bli, hvorfor klamrer dere dere så fortvilt til fortiden? Dere er besatt av memorabilia.”

Tom Strong og fiendene hans får et glimt av framtiden gjennom en gammel “tidskikkert”. Der får man se at det er Tom Strong - han som alltid syns at alt ser vagt kjent ut og som møter alle nye trusler med formeningen om at han har sett dem før - som klamrer seg til fortiden. I en visjon fra år 2050 snakker sønnen til en av hans medhjelpere, King Solomon, som en hippie fra 1960-tallet, og Tom selv kommer for å slåss mot sin teknologisk overlegne motstander i sitt rygghelikopter. Motstanderen håner ham: “Forstår du hvor latterlig du er? Byen under oss er en kokende masse av evig foranderlige nanostrukturer, og du kommer med en motordrevet helipack!” Tom svarer: “Jeg holder meg til det jeg kan.” I likhet med sin fiende er han også nostalgisk overfor sin gamle utrustning. litt senere blir han beskrevet som et fossil som klamrer seg fast til det forrige århundrets optimisme. Det er åpenbart slik at alle fascister velter seg i memorabilia, noe som forklarer seriens gammeldagse stil.

I Tom Strong leker lan Moore seg med leserens tradisjonelle identifisering med helten, og blottlegger hvordan superheltfortellingen i bunn og grunn tvinges til å velge mellom ulike typer fascisme uten noen annen forskjell enn utseendet på lederens kjennemerke. (LEgg merke til likheten mellom Tom Strongs medhjelper og Weiss: det eneste som skiller dem er armbindsymbolene.) Det er derfor Tom alltid møter rivaler som vil forme virkeligheten i sitt eget bilde: Modular Man, imperialistiske azteker, hakekorsjentene, pangeaneren og et fascistisk skolesystem.

Ved å involvere leserne direkte, lokke dem inn i Tom Strongs og hans lærlingers verden, viser Moore hvor lett det er å følge heltene sine blindt. Det er forbausende hvor naturlig det hele virker i sammenhengen, at Tom Strong tiltaler sine Strongmen of America med nummer i stedet for navn. Man bør egentlig reagere umiddelbart på noe så åpenbart ufølsomt, men i stedet føles det som en seøvfølge fra denne vennlige og kjærlige diktatoren.

Superheltfortellingen har alltid flørtet med fascismen, men bare Alan Moore bille konstruert et fullbyrdet seksuelt forhold mellom Weiss og Strong (om enn mot Strongs vilje), med et avkom i fascistmundur som resultat.

Serien Tom Strong klarer det kunsstykket å levere mengder av fascistpropaganda og samtidig få såvel propagandaen som tittelfiguren til å virke tiltalende. Bare i Tom Strong kan replikker som “Jeg så henne i øynene da sjelen hennes ble knut. Hun kommer ikke tilbake.”, eller “Jeg har planer for deg... tester som skal vise hva du er laget av,” replikker man ville forvente fra skurker, uttales av heltene, som tross dette framstår som positive, sympatiske og renhjertede. Stemningen er bygd opp for å få replikkene til å høres naturlige ut, men tatt ut av sin sammenheng blir de tydelige “skurkereplikker”.

Tom Strong er blitt hyllet for å tilføre en ny og positiv helt til en sjanger som etter hvert er blitt mørk og deprimerende. Den virkelige prestasjonen er imidlertid at Moore har ført oss tilbake til superheltserienes barndom for å minne oss på hvor mottakelig selv den mest skeptiske og intelligente av lesere er for fascistpropaganda. Det såkalte mørket eller optimismen hos superheltseriene er bare en overflate som skjuler den politiske ideologien.

Noe som er unikt med Tom Strong, og noe som har med seriens politiske budskap å gjøre, er at den med hensikt bygger opp en kontradiktorisk kontinuitet¹. Vu sjak ta eb børnere jujj op “An Untold Tale of Tom Strong” (Tom Strong 6). Denne historien påstås å være et opptrykk fra et nummer fra et tidligere tiår, selv om bladet ikke ble til før i 1999. Det er en av mange pseudohistorier om Tom Strong som er skrevet og tegnet i den angutte tidens stil, med en sigarettrøykende helt, utstrakt bruk av tankebobler og sluttruter med tekst som: “Er Saveen virkelig beseiret? Les fortsettelsen... i neste nummer av Tom Strong Magazine!!!” I denne episoden får Tom vite at Saveen har oppdaget flogiston, den heten i flytende form som 1700-tallets kjemikere trodde på. “Det fins ingen bevis for at et sånt stoff i det hele tatt eksisterer,” sier Tom Strong. Saveen svarer. “Men da har du ingenting å frykte. Ingenting vil renne ut av kranen over deg annet enn rene vitenskapelige fantasier!” Tom overlever den “flytende heten”. Tilbake i den vanlige historien, der flogiston-reprisen var et tilbakeblikk, får leseren høre følgende dialog: Tom sier: “Forresten, du vet vel at det senere ble bevist at flogiston ikke eksisterer.” Saveen svarer: “Mm-m. Visst er det merkelig. Likevel vet vi begge at det fantes på den tiden. Hvordan kan det ha seg, tro? Jeg hadde tenkt å skrive en avhandling om det, men jeg får aldri tid.” Moore, som har muligheten til å skape en ny seriefigur befridd for kontinuitetsproblemene som plager etablerte superhelter, skaper med overlegg en motsetningsfylt historikk i sin serie. Lacan² har gjort seg noen tanker omkring dette. “Diskontinuitet er det grunnleggende formen som det underbevisste først opptrer for oss som fenomen i - diskontinuitet, der noe opptrer for oss som en tvil.”³ Det er altså ved kontinuitetens brytningspunkter at vi bør være mest oppmerksomme.

Det kan virke merkelig at Tom Strong bygger på dette usikre fundamentet med vitende og vilje, men hvis vi går tilbake til Moores tidligere arbeid på Miracleman⁴, får vi en anelse om hvorfor. Miracleman finner (i Miracleman 3) et kassettbånd som inneholder hans virkelige bakgrunn, som ikke er så lys som han trodde. Historien om hans superhelteventyr er en kunstig konstruksjon framstilt av eierne hans for å kunne styre ham.

For å kunne kontrollere tankeprosessene og atferden til disee potensielt katastrofale skapningene fullt og helt, har en helt kunstig virkelighet blitt bygd opp. Virkeligheten mates så direkte inn i deres underbevissthet mens de ligger neddopet med sterkt beroligende midler... Enkelte av fantasiene vi projiserer inneholder bevisste motsigelser, noen inneholder hendelser som presser pasientens forestillingsevene til det ytterste. Vi prøver å avgjøre hvor godt vårt kunstige trossystem tåler store påkjenninger.

For et eksempel på hvordan man utfordrer forestillingsevnen, trenger man bare å se på historien “På kant med tyngdeloven” (Tom Strong 9, Fa 24/2002), der Toms datter møter Kid Tilt, en skurk med magiske støvler som kan “tippe” omgivelsene i nitti graders vinkel, med forventet resultat (biler på gaten “faller” inn i husvegger som det nå er mulig å løpe på). Hvis Kid Tilt brukte evnene sine en gang til, ville alt rimeligvis falle opp i himmelen, og folk inni husene ville bli kastet opp i taket. Det er åpenbart hinsides all fornuft. Hva er det egentlig hun “tipper” på? Etter oppgjøret, når alt er tilbake til det normale, utspiller følgende dialog seg mellom King Solomon og Tesla Strong:

Solomon: “Men hvordan klarte hun å gjøre [byen] så skjev? Jeg mener, logisk sett må du ha satt hele kloden på ende!”
Tesla: “Magiske støvler.”
[...]
Solomon: “Men realistisk sett kunne det ikke gjøres uten...”
Tesla: “Solomon, jeg sa de var magiske! Bare la det ligge, greit?”⁵

Likheten mellom Miracleman-sitatet over og Tom Strong er åpenbar. Motsetningsfylt kontinuitet (som den gjensidig utelukende samtidige eksistensen og ikke-eksistensen til flogiston) eller situasjoner som setter leserens forestillingsvilje på prøve (som Kid Tilts krefter) har som formål å vise hvor mye leseren, et medlem av Strongmen of America, kan selve. Bruken av motsetningsfylt konstinuitet i Miracleman og Tom Strong skiller seg fra det vi finner i The Killing Joke⁶. Her er historien bevisst konstruert for ikke å passe sammen. Forskjellen mellom Miracleman og Tom Strong er at de falske minnene i førstnevnte er til for at en utenforstående part skal kunne styre helten, mens motsigelsen i sistnevnte er til for at leseren skal tro på den. Det faktum at leseren evner å tro at flogiston både eksisterer og ikke eksisterer på samme tid, er langt unna å få noen til å godta at to pluss to er fem. leseren er etvunget av Tom Strong på samme måte som Winston Smith brytes ned av O’Brien og begynner å elske Storebror i 1984. Richard Rorty kommenterer Orwells roman på denne måten:

Det eneste formålet med å få Winston til å tro at to pluss to er fem, er å knekke ham. Å få noen til å fornekte en en overbevisning uten grunn er første skritt i prosessen mot å gjøre vedkommende ute av stand til å ha et jeg, ettersom man ikke klarer å danne et sammenhengende system av overbevisninger og ønsker. Det gjør en irraskjonell på en helt spesiell måte - man har en viss overbevisning, som ikke stemmer overens med andre overbevisninger man har, uten å kunne gi noen grunn for dette. Man blir ikke irrasjonell i den betydningen at man mister grepet om virkeligheten, men i den betydningen at man ikke lenger kan tenke rasjonelt - ikke kan rettferdiggjøre seg selv overfor seg selv.

Å få Winston til å tro at to pluss to er fem tjener samme “knekkende” formål som å få ham til å ønske at rottene skal ete seg gjennom Julias ansikt i stedet for sitt eget.⁷

Superheltseriene klarer allerede å få sine hengivne lesere til å akseptere denne typen motsigelser og umuligheter, ettersom de allerede har godtatt den motsigelsesfylte kontinuiteten hos de fleste superhelter. Moore legger dette ved siden av superheltens reaksjonære politiske ståsted, som en antydning om at leseren allerede er helt tapt fra begynnelse til slutt. Hvis de kan få deg til å tro på Kid Tilts krefter eller på den samtidige eksistensen og ikke-eksistensen av flogiston, da har de deg allerede i sin makt. Som leser av superheltserier har du allerde sverget troskap til den slags nonsens. Velkommen til Strongmen of America: superheltene elsker deg.

Skrevet av Geoff Klock, publisert i Fa 17-18/2003

[Jon Harald Søby]