Hekser

Er heksene djevelens håndlangere, eller kvinner som har klart å bevare eldre tiders visdom og viten? Troen på hekseriet er i hvert fall eldgammelt.

Skapelsen var akkurat fullført da ondskapen gjorde sitt inntog i form av slangen i Paradiset. Slik beskriver Bibelen djevelens første forsøk på å splitte Gud og menneskene. Og han lyktes - Adam og Eva satte tennene i kunnsapens frukt, og dermed hadde ondskapen og synden kommet inn i verden. Kristendommen tok til seg denne og andre gammeljødiske legender, spesielt den om Lucifer, erkeengelen som gjorde opprør mot Gud og siden ble kjent som Satan - motstanderen. Dette ligger til grunn for mye av det vi vet, eller tror vi vet, om hekseri. Motsetningsforholdet mellom kristendommen og andre trosretninger gjorde at Kirken med tiden satte inn en grusom heksejakt. Heksene var helt enkelt fiendens agenter, og måtte derfor utryddes.

Heksesabbat

Det finnes saftige og detaljerte beskrivelser av “heksesabbater” i rettsprotokoller fra hekseprosessenes tid. De fant ofte sted på samme dager (eller netter) som de store kirkelige begivenhetene, og de største heksesabbatsdagene synes å ha vært kyndelsmesse, skjærtorsdag, Valborgsmesse, sankthans og allehelgensdag. Disse helligdagene har kristendommen i sin tur tatt over fra langt eldre, hedenske skikker. Den sorte messen eller heksesabbaten kunne arte seg på forskjellige måter, men felles for de fleste beskrivelsene er at den ble utført i lyset fra fakler og rykende talglys. Der trådte djevelen frem fra mørket. Heksene inngikk kontrakt med djevelen, hade orgier og gjorde alt det ufyselige man kan tenke seg.

Takk for innsatsen

Som takk for sin satandyrkelse fikk heksene overnaturlige krefter. Hvis heksene smurte seg inn med spesielle oljer og urter (med narkotisk efekt) kunne de også fly, trodde man, og de kunne også sete sykdom eller død på andre over store avstander. De fikk dessuten skylden for uår, naturkatastrofer og epidemier, men også for mindre alvorlige ting som liktorner. De kunne selvfølgelig helbrede sykdommer, og en forbannelse fra ei heks kunne oppheves av en annen.

Hammeren slår til

Den første hekseprosessen fant sted i Frankrike i 1264, men først da paven i 1484 sendte ut et brev om at hekser skulle drepes, ble det fart i sakene. I 1486 publiserte de lærde dominikanerbrødrene Jacob Sprenger og Heinrich Kramer en bok med tittelen “Malleus Maleficarum” eller “Heksehammeren”. Det var en inngående studie av heksenes adferd, men mest av alt en lærebok om hvordan man skulle avsløre hekser. Det ble igjen utgangspunktet for de store europeiske hekseforfølgelsene i årene 1450-1650, og som krevde titusener av uskyldige ofre. Selvutnevnte heksejegere reiste land og strand rundt for å avsløre og utrydde djevelens håndlangere. Ensomme, gamle kvinner som praktiserte urtemedisin og hadde evner i forøsningskunsten, var ofte de første som ble anklaget for å stå i ledtog med djevelen. Snere fant man sine ofre blant andre som avvek fra det “normale” på en eller annen måte, og snart var forholdene så hysteriske at barn anga sine foreldre for hekseri - og i blant omvendt.

En epidemi

Heksehysteriet spredte seg som en løpeild. Uvitenhet og overtro blandet med den inngrodde trangen menneskene har til å finne syndebukker når noe går galt, fikk nå sine mest groteske og makabre utslag. Heksejegernes metoder var det synlige bevis. De betydde nesten alltid brutal tortur, ofte mot gamle og svake mennesker, og endte oftest med de mest fantastiske bekjennelser. Straffen var nesten uten unntak døden - ved å bli brent levende på bålet. I de årene hekseforfølgelsene varte i Europa, krevde den ufattelige lidelser. Bare i den tyske byen Oppenhau ble åtte prosent av befolkningen brent på bålet på ett år. Det skjedde i 1631. men så sent som i 1966 ble Bernadette Hasler, en 17 år gammel sveitsisk jente, torturert og slått til døde av seks naboer som ville tvinge frem en tilståelse om at hun var heks. Tragiske hendelser som dette inntreffer ennå i ulike deler av verden, men de store hekseprosessene var slutt allerede på slutten av 1600-tallet.

Overtroen blomstrer

Moderne vitenskapelig tenkning er bare noen hundre år gammel, og er langt fra jevnt fordelt over hele jordkloden. Det tar lang tid å utrydde ideer og forestillinger som er like gamle som menneskeheten - om det i det hele tatt er muylig. Og det er mange - deriblant “heksene i Carpatia” - som utnytter dette. Var det ikke for overtro og uvitenhet, hadde de ikke kommet så langt med sine flygende triks.

Skrevet av Donne Avenell, publisert i Fa 19/2003.

[Jon Harald Søby]