Spøkelseshunder

Da den fiktive detektiven Sherlock Holmes debuterte i det uanselige julebladet Beeton’s Christmas Annual høsten 1887, var det nok ingen som ante hvilken enorm appell figuren hadde. Men bare tre bøker senere var publikumsinteressen så stor at Arthur Conan Doyles forlegger “bestakk” den motvillige Doyle med hele 1000 pund for at denne skulle skrive enda en bok om den nå verdensberømte detektiven. Doyle, som var mektig lei av skapningen sin, tok derfor livet av Holmes i den siste novellen for å bli kvitt ham en gang for alle.

Men han hadde undervurdert figurens livskraft. I 1901 trengte Doyle klimaendring, og reiste sammen med venne Fletcher Robinson til Norfolkkysten. her fortalte Robinson Doyle en uhyggelig spøkelseshistorie om en spøkelseshund som hjemsøkte den øde Dartmoor-heden. Doyle ble fascinert, og allerede samme ettermiddag satte de to herrene sammen et utkast til en Sherlock Holmes-fortelling, som etter hvert skulle få navnet Hunden fra Baskerville. Den kom ut i bokform i 1902.

Publikum lot seg begeistre og boka ble en stor suksess. Hunden fra Baskerville er den desidert mest kjente og høyest elskede av alle Sherlock Holmes-historien - en nifs blanding av detektivroman og gotisk skrekkfortelling, der leseren blir trollbundet av den tåkete, illevarslende Dartmoor-heden og den fryktinngytende, kullsvarte spøkelseshunden med flammende øyne og kjeft.

Men spøkelseshunden som ga navn til fortellingen var ikke skapt av Doyles frodige fantasi, den kan gjenfinnes i mange kulturer gjennom tidene.

I folketroen har hunder i uminnelige tider vært forbundet med død, kanskje fordi hunder er åtsel-etere. Det er en vanlig forestilling i mange naturnære samfunn at man absorberer den dødes sjel sammen med vedkommendes legeme. I graver fra bronsealderen er det ikke uvanlig å finne hunder begravd sammen med mennesker. Denne skikken hadde ikke bare sin årsak i at hunden skulle fortsette å tjene sin herre i dødsriket, men også i at man trodde hundet fungerte som en slags veiviser og beskytter på ferden til dødsriket.

På samme måte fungerte den egyptiske sjakalguden Anubis som vokter i grenselandet mellom vår verden og dødsriket, og i den antikke mytologien var det den trehodete hunden Kerberos som voktet porten til dødsriket. Beistet slapp alle iunn, men ingen kom ut igjen. Kanskje det var dette mytologiske uhyret den danske eventyrforfatteren H.C. Andersen hadde i tankene da han skrev Fyrtøyet, historien om den fattige soldaten som i en underjordisk hule finner en skatt som voktes av tre hunder, den ene større enn den andre. Den minste er utstyrt med øyne så store som tekopper, den neste med øyne som møllehjul, og så videre...

De britiske øyer synes å være hypping hjemsøkt av spøkelseshunder av ymse slag. Vanligvis er de svarte, store som kalver og utstyrt med store, glødende øyne. De forbindes ofte med bestemte steder der de pleier å vise seg. Ikke sjelden later de til å fungere som overnaturlige voktere av skjulte skatter.

En del spøkelsehunder er knyttet til bestemte familier, og det påstås at de varsler noens død når de viser seg.

Ofte hevdes spøkelseshunder å være gjengangere etter mordofre som går igjen på åstedet. Det beryktede Newgate-fengselet i London hadde sin egen spøkelseshund som skulle være gjengangeren etter den henrettede landeveisrøveren Luke Hutton. Denne spøkelseshunden, som pleide å vise seg kvelden før en henrettelse, ga navn til en pub i nærheten, Black Dog Tavern.

Det lille samfunnet Knaith i Lincolnshire skal være hjemsøkt av Mrs. Dog, en myrdet kvinne som går igjen i form av en hund med menneskeansikt.

Det påstås også at den onde iblant velger å åpenbare seg i form av en svart spøkelseshund. I goethes Faust opptrer djevelen i svart puddelskikkelse. Men de svarte hundene kunne også være heksenes fortrolige. De franske soldatene som i 1702 kjempet under general Landru, var helt overbevist om at den svarte hunden hans var en ond ånd som hjalp generalen med å legge opp strategien.

Spøkelseshundene trenger ikke nødvendigvis å opptre alene. De kan også dukke opp istore flokker som løper ulene gjennom landskapet. I Nord-England kalles disse beistene for Gabriel-hunder. Navner har ingenting med engelen Gabriel å gjøre, men stammer fra et eld-gammelt ord for lik. I Wales finnes Cwm Annwn - helveteshundene. Vanligvis viser de seg ikke, i stedet hører man dem storme fram over nattehimmelen på mørke uværsnetter. I denne formen har spøkelsehundene tilknytning til myten om The Seven Whistlers. Det sise at man bare hører seks av spøkelseshundene fare fram. Den natten man hører alle sju er verdens undergang nær.

Gabriel-hundene er en variant av Den ville jakten, et spøkelsesfølge som ble sagt å fare over himmelen nattestid. Følget ledes av den ville jegeren, en demonisk figur som man tror har sitt forbilde i både den garmanske guiden Wotan og i keltiske mytologiske skikkelser. Her i Skandinavia kalles spøkelsesfølget naturlig nok Odins jakt. I Frankrike går den under betegnelsen La Chasse Artus - Arthurs jakt - og knytter dermed an til mytene om den legendariske kong Arthur og ridderne av det runde bord. I nyere tid har djevelen ofte tatt plassen til Den ville jegeren.

I de amerikanske sørstatene levde troen på spøkelsehunder til langt inn på 1900-tallet. Vi finner den blant annet igjen i myten om de svarte blues-sangeren Robert Johnson.

Den unge Robert Johnson ville ikke annet enn å lære seg å spille blues, men andre bluesmusikere mente han manglet talent. Johnson bega seg da ut på loffen, og da han etter en tid vendte tilbake, kunne han spille blues bedre enn noen. Derfor oppsto det et rykte om at Rober Johnson hade møtt djelvelen i et veikryss ved midnatt og solgt sin sjel til denne i bytte mot mysikalsk talent. Men djevelen var naturligvis interessert i å innkassere sin gjeld og forfulgte Johnson i form av en svart hund. “There’s a hell-hound on my trail,” synger Johnson i en av sine mest kjente innspillinger. Og djevelen var utålmodig. Johnson døde bare 26 år gammel, etter å ha blitt forgiftet med stryknin av en sjalu ektemann som syntes Johnson hadde vist for stor interesse for kona hans.

Helveteshunder, spøkelesesbeist og inkarnasjoner av djevelen - i folketroen møter vi en annen og mørkere side av “menneskets beste venn”.

Skrevet av Claes Reimerthi, publisert i Fa 8/2002.

[Jon Harald Søby]