Sengoku Jidai

- “tiden da landet var i krig”

Ifølge myten ble Japan skapt av det guddommelige paret Izanagi og Izanami. De sto på himmelens hengebro og dyppet et spyd i havet nedenfor, og der dråpene fra spydspisen fat, oppsto de japanske øyene.

Landet var imidlertid kupert og den dyrkbare marken begrenset. Kampen om de største fruktbare distriktene på hovedøya Honshu er derfor et stadig tilbakevendende tema i japansk, historie, samtidig som den rellativt store avstanden til det asiatiske fastlandet bidro til at en særpreget japansk kultur vokste fram.

Den politiske makten tilhørte opprinnelig keiseren i Kyoto, som man trodde nedstammet direkte fra solgudinnen Amaterasu. Men keisermakten ble med tiden uthulet, og den reelle makten gled i steder over til shogunen, den militære kommandanten, mens keiseren ble redusert til en gallionsfigur med utelukkende seremonielle plikter.

Middelalderens Japan var et føydalvelde. Det vil si at riket var oppdelt i len som ble styrt av lokale lensherrer, daimyoer, som ble belønnet på denne måten for å ha tjent shogunen. På lokalnivå var det de som representerte shogunatet. De tok seg av administrasjonen, skatteinnkrevingen og ressapparatet til shogunen. Samtidig skulle disse daimyoene stile soldater til shogunens disposisjon i ufredstider. Lensherrene holdst seg derfor med privathærer som besto av samuraikrigere av lavere rang.

I praksis var dette den mest formålstjenlige metoden shogunen kunne forvalte sitt rike på i naturalhusholdningens tid.

De lokale lensherrene tilhørte alle krigeradelen, samuraiene, som var den øverste standen i det japanske samfunnshierarkiet. De var bare underordnet keiseren (les: shogunen). Samuraienes rikdom og makt baserte seg på den jorda de hadde fått til rådighet og på privathærene de holdt seg med. Denne jorda ble bygslet ut til underordnete bønder, som betalte leie til samuraiene i form av ris. I middelalderens Japan, der basismaten var ris, grønnsaker og fisk, var ris den viktigste formen for rikdom.

De neste i rang på samfunnsstigen var bøndene, selv om disse ofte var ytterst fattige. Nederst på rangstigen sto håndverkere og handelsmenn. Å klatre opp denne rangstigen var svært vanskelig. Samurai var noe man ble født til og oppfostret som fra fødselen av.

Ordningen med lokale lensherrer som støttet sentralmaten i bytte mot materiell belønning, fungerte sånn noenlunde fram til 1100-tallet. Men Japan er fjellrikt og ulendt, det var besværlig å reise fra en egn til en annen, spesielt om vinteren. For sentralmakten var det derfor vanskelig å opprettholde kontrollen over alle de lokale lensherrene med sine private hærer. Stadige intriger og maktkamper på sentralt nivå mellom titulære keisere, abdiserte keisere, mektige ministere og lokale krigsherre, som alle traktet etter makt, gjorde ikke saken enklere.

Etter hvert begynte derfor de lokale lensherrene å utnytte mangelen på kontroll til å bedrive sitt eget politiske spill. I realiteten var det ingen utenfor hoffet som brydde seg om de keiserlige påbudene, såfremt de ikke var til fordel for dem. De fleste daimyoer brukte maktposisjonen sin til å utvide sine domener med alle tenkelige midler, inkludert krig. De brød seg lite om shogunen og opptrådte som om de var sine egne herrer.

Dette var mulig fordi samuraiene som utgjorde privathæren deres naturligvis først og fremst var lojal mot sin egen lensherre og ikke mot de sentrale myndighetene.

Helt fram til Tokugawa-klanens maktovertakelse på begynnelsen av 1600-tallet var japansk politikk derfor preget av en evig maktkamp mellom provinsene og sentralmakten, og av en uavbrutt kniving mellom de ulike krigsherrene på lokalnivå om å sikre seg mest mulig land. Denne kaotiske tilstanden nådde et høydepunkt på 1500-tallet.

I en langvarig borgerkrig, Onin-krigen 1467-77, bekjempet de gamle samurai-familiene hverandre nesten til utryddelse, hvorpå nye fraksjoner straks fyulte det politiske vakuumet som oppsto. Disse nye daimyoene hadde ingen slektstradisjoner og ingen fine aner å falle tilbake på. De bygde karrieren sin utelukkende på styrke og makt. På begynnelsen av 1500-tallet besto Japan i praksis av omkring 250 rivaliserende småriker.

perioden 1477-1615 kalles derfor for Sengoku Jiday - “tiden da landet var i krig”. Mektige krigsherrer, religiøse grupper og krigermunker sloss hensynsløst om den politiske makten, med administrativt og politisk kaos som resultat.

Midt i dette kaoset dukker de første europeerne opp. Det skjedde i 1542 eller 1543, da en kinesisk djunke drev i land på Japans kyst. Om bord var foruten noen portugisere også de portugisiske geværene deres, som japanerne raskt lærte seg å kopiere.

I løpet av de neste tiårene kom det stadig flere besøkende fra Europa, og i 1571 åpnet havnebyen nagasaki for utenrikshandel.

Europeerne begynte nesten umiddelbart med kristen misjonering i Japan, og i 1582 fantes det mer enn 150 000 kristnede japanere. I løpet av 1600-tallet satte imidlertid myndighetene en brutal stopper for fortsatt utbredelse av kristendommen i Japan.

Målet for mange av de lokale krigsherrene var naturligvis nasjonalt herredømme. Daimyoen Oda Nobunaga, som benyttet seg av de europeiske ildvåpnene, erobret i 1568 Kyoto, og kunne fem år senere avsette shogunen. Men han ble myrdet i 1582, og i stedet ble det en av offiserene hans, Toyotomi Hideyoshi som fullfærte veret hans og forente riket i 1590.

Etter Toyotomi Hideyoshis død i 1598 kjempet vasallene hans om makten. En av dem, Tokugawa Leyasu, beseiret motstanderne sine og ble shogun i 1603. I 1615 var alle maktrivaler endelig beseiret, og dermed gikk Japan inn i en lang periode med indre stabilitet. Tokugawa-dynastiet kom til å styre Japan i tohundreogfemti år.

I Japan møttes en rekke forskjellige religioner hverandre og ble blandet. Den opprinnelige shintoreligionen gikk etter hvert inn i en slags religiøs symbiose med buddhismen, som kom til japan fra Kina på 500-tallet. Fra Kina kom også konfusianismen, hvis betoning av plikt og disiplin preger det japanske samfunnet den dag i dag.

Allerede på 800-tallet begynte klostre og templer å holde seg med en egen bevæpnet vaktstyrke bestående av såkalte krigermunker, soheier. Disse, som dro i kamp med munkekutter over rustningene, var fryktet for sin dyktighet i strid. Men deres makt ble til slutt brutt av rikssamleren Oda Nobunaga på 1570-tallet.

Skrevet av Claes Reimerthi, publisert i Fa 19/2002.

[Jon Harald Søby]