Kyuba no michi

- “buens og hestens vei”

Samurai - ordet gir umiddelbart assosiasjoner til Kurosawa-filmer, til gnistrende sverdkamper, beleirede borger og blodige slag. Men vhvordan så virkeligheten ut, den som skjuler seg bak poulærkulturens myter?

I nesten tusen år, fra 900-tallet og framover, besto herskerklassen i Japan av en slags krigeradel, samuraier. Ordet betgner altså et medlem av en høytstående samfunnsklasse og ikke soldater i sin alminnelighet.

Men også innenfor samuraistanden fantes det klasseforskjeller. De øverste samuraiene kaltes daimyo. Disse var lokale lens- eller krigrsherrer, som eide store borger og hersket over et mindre landområde. Samuraier av lavere rang var offiserer i deres private hærer. Mot slutten av 1400-tallet ble det også stadig mer vanlig med med infanterister, ashigaru, som ofte ble vervet fra bondestanden.

Lensherrene var keiserens og shogunens (øverstkommanderende) representanter på lokalplanet. De hadde fått sine respektive len for utvist dyktighet og lojalitet, og var forventet å stille samuraier til shogunens rådighet i ufredstid. Størrelsen på en daimyos private hær kom an på hvor mye land han kontrollerte. Rikdommen hans ble målt i koku, den mengden ris som trengtes for å livnære en mann i ett år (cirka 1180 liter). En daimyo var foventet å stille seks mann per hundre koku.

Men med tiden kom disse daimyoene til å opptre stadig mer selvstendig i forhold tiul sentralmakten. Deres domener ble i praksis selvstendige riker der daimyoens ord var lov. Samtidig ble de egne maktambisjonene stadig tydeligere, med hyppige kriger og nabofeider som resultat.

Borgen var sentrum for daimyoens maktutøvelse. Men borgene var ikke bare forsvarsanlegg, de var også hjemmet til daimyoen, hans familie, rådgivere, tjenestefolk og livvakt.

De laverestående samuraiene hadde ikke råd til å bygge borger, men bodde i stedet i hus, ofte i nær tilknytning til borgene. Mange av de japanske byene var derfor typiske borgbyer som vokste opp ved foten av borgene. Disse byene var omhyggelig planlagt med veier, murer, broer, porter og vannforsyning. De var delt inn i ulike bydeler for personer av ulik rang. Snart oppsto også spesieller forlystelseskvartaler der samuraiene kunne spise og druppe, slappe av med varme bad, høre på musikk eller se teater.

Samuraienes og ashigarurenes viktigste våpen var sverd, lanse, pil og bye og (senere) ildvåpen. Buene var lange og bøyelige, laget av treremser og bambus som var bundet sammen, og de fantes minst tolv ulike typer av pilsippser for ulike formål. En type pil var hul og ga fra seg en vislende lyd når de fløy gjennom luften. Disse skulle skape redsel og panikk hos fienden. Sverdet var imidlertid favorittvåpenet. En del sverd ble ansett for å ha overnaturlige krefter, og en del sverd hadde navn.

Ildvåpen ble introdusert midt på 1500-tallet og ble snart populære. Bue skyting krevde lang trening og stor ekspertise, mens ilvåpen raskt kunne stikkes i hendene på utrente fotsoldater.

De forseggjorte rustningene var vakkert dekorert, men tunge å bære. Krigere av høy rang bar rustninger av sammenbundne eller sammenklinkede jernplater. Ashigaruene bar tynnere og lettere “sammeleggbare” rustninger av små metallplater. Til rustningen hørte hjelmer med ansiktsmasker av metall, malt i hissig rødt.

Samuraikrigerne kunne være så unge som 13-14 år. En gutt som ble født inn i en samuraifamilie fikk nemlig kamptrening fra han var ganske liten. Han måtte lære seg å overleve og drepe, og begge oppgaver krevde langvarig og ofte ganske smertefull trening. I tiårsalderen gikk samuraiguttene på skolen tolv timer om dagen. De trente seg i ulike stridsteknikker under oppsyn av spesielle svermestere, men ble også undervist i vanlige fag. Det ble nemlig også lagt stor vekt på dannelse, etikettet og åndelig disiplin. En samuraigutt ble voksen i 13-årsalderen, etter å ha gjennomgått den såkalte gembuku-seremonien. Deretter fikk han håret klippet på en voksen manns vis.

I forhold til kvinner av lavere rang var samuraikvinnene ytterst ufrie. De ble oppfostret tilø å underordne seg sine menn, og hadde som oppgave å tjene tre herre - faren, ektemannen og sønnen. På ekteskapsmarkedet ble de brukt som handelsvarer for å opprette samuraifamilier. Men uten makt var de ikke. Det var samuraihustruens oppgave å ta seg av husholdningsregnskapet og å holde orden på tjenestefolket. I mannens fraværtvar det hun førte befalet over soldatene og ledet forsvaret av borgen. En del samuraihustruer var trent i stridsteknikk og ulike typer selvforsavr. Mange av dem utviste stort mot og forsvarte sitt hjem med stor dyktighet.

Det fantes faktisk også kvinnelige samuraier, som utmerket seg for samme mot, kampferdigheter og lojalitet som de mannlige.

Samuraiene var forventet å leve etter en spesiell ideologi, kyuba no mich - buens og hestens vei - som også lå til grunn for den senere ideologien bushido - krigerens vei. Begge ideologier var sterkt preget av det buddhistiske syne spå livets flyktighet og jegets forgjengelighet. Ubrytelig lojalitet mot lensherren og dødsforakt ble de fremste honnørbegrepene.

Døden var ikke noe en samuray fryktet. Som soldat viet han livet sitt til krig, og når døden kom, var det forventet at han skulle møte den med mot og fatning. Han tok heller sitt eget liv enn å utsettet seg for ydmykelsen ved å bli tatt til fange av fienden.

En spesiell tradisjon for rituelt selvmord, seppuku, utviklet seg derfor innen samuraystanden, som gikk ut på at samuraien først skulle skjære opp magen med sitt eget sverd, for så å bli halshogd av en assistent for å gjøre slutt på lidelsene. Men seppuku kunne også være resultat av en personlig fiasko eller uttrykke en protest mot den daimyoen samuraien hadde sverget troskap mot, dersom denne oppførte seg upassende. Det første dokumenterte tilfellet av seppuku fant sted i 1170.

Samuraienes øreskodeks ble sammenfattet i begrepet bushido, som satte plikten foran alt og betraktet samuraien som et forbilde for resten av samfunnet. Bushido ble imidlertid paradoksalt nok først formulert på det fredelige 1600-tallet, da Japan var forent under Tokugawa-klanen og da samuraiene stort sett ahdde utspilt sin rolle på slagmarken. Allerede fra frøste stund speilet derfor bushido et svunnet ideal.

Skrevet av Claes Reimerthi, publisert i Fa 20/2002.

[Jon Harald Søby]