Jakobittene

I “Dødelig gjestebud” møter det 8. Fantomet i 1707 en jaobitt fra en av de skotske høylandsklanene. Jakobittene var en revolusjonær politisk bevegelse som mente at Vilhelm av Oranien hadde tilranet seg makten fra den rettmessige konge, James (Jakob på latin) 18 år tidligere. Den hendelsen skapte vondt blod mellom England og Skottland i nærmere 60 år, lenge etter at hovedpersonene i dramaet var døde.

I 1603 tok kong James VI av Skottland over tronen etter dronning Elizabeth I og styrte England og Irland. han støttet ideen om å slå sammen det skotske og det engelske parlamentet, men det ble aldri til noe i hans levetid. Da James døde, ble Charles I konge. Hans framferd førte til borgerkrig i England, Sottland og Irland. Disse landene ble senere ført sammen i union av Oliver Cromwell, men unionen ble oppløst da Charles II tok over tronen i 1660.

I 1685 ble Charles II fulgt av James II, også kjent som James VII av Skottland. James var talsmann for den romersk-katolske kirken, noe som vakte uro og fiendeskap blant protestantene. Da han fikk en sønn, skyndte de herskende samfunnsklassene i England seg å invitere en protestantisk prins, Vilhelm av Oranien, fra Nederland, til å voerta tronen i stedet. Vilhelm hadde giftet seg med James’ datter Mary Stuart, og i februar 1689 ble de utropt til hersker of herskerinne over England. To måneder senere ble deres maktområde utvidet til også å omfatte Skottland etter at James var blitt landsforvist.

Dette førte til det første jakobittiske oppræret. Opprærere ledet av viscounten av Dundee, John Graham of Claverhouse, marsjerte under kong James’ fane. Dundee prøvde å samle en jakobittisk hær sterk nok til å forsvare Skottlands urgamle Stuart-monarki, men klarte bare å rekruttere i underkant av 2000 soldater, de fleste av dem fra de vestre høylandsklanene.

Jakobittene kjempet mot seks av kronens regimenter ved laget om Killcrankie 27. juli 1689. Regjeringsstyrkene ble knust og jakobittene vant slaget, men Dundee falt. Bare 22 dager senere sto enda et slag ved Dunkeld. Denne gangen måtte høylenderne se seg slått, og klanmedlemmene ble spredt. To år senere lovet Vilhelm amnesti til de klanlederne som hadde sverget troskap til ham.

I mer enn et tiår var det rolig høylandet, selv om forbitrelsen over å ha mistet sin retmessige konge aldri gikk over. Det ble hørt lite nytt om jakobittene i England, bortsett fra ubekreftede rykter om at de hadde tenkt å snikmyrde Vilhelm. Imens hadde James flyktet til Frankrike, der han fant en sympatisør i kong Louis XIV. Louis var raus mot James, som snart hadde både penger og et palass i utkanten av Paris.

I 1701 døde James. Louis erklærte at den døde eksilkongens 13-årige sønn var eslet til å bli konge av England, Skottland og Irland, under navnet James III av England og James VIII av Skottland. Dette var bemerkelsesverdig ettersom Frankrike på den tiden var Europas fremste krigsmakt og ga troverdighet til huset Stuarts krav på tronen. året etter døde Vilhelm og ble etterfult av dronning Anne, men hun var ikke i stand til å føde en arving.

I 1703 var huset Stuart på frammarsh igjen, med jakobittene som vant terreng i valget til det skotske parlamentet. Louis vurderte å la de franske styrkene sine invadere Skottland. Dronning Annes ministerium og generaler var smerkelig klare over at deres fremste soldater ble rekruttert nord for den engelsk-skotske grensen. Det ble bestemt at den beste måten å beskytte England på var ved enda en gang å opprette en parlamentarisk union med Skottland.

En kommisjon av politikere fra begge sider ble enig om at et unionsutkast i 1706, men støtte på motstand da unionsplanene lekket ut. Jakobittene var de fremste motstanderne av unionen ordi den utgjorde en trussel mot huset Stuarts gjenerobring av makten. Det ble demonstrert mot unionen i den skotske hovedstaden Edinburgh, og uroen spredte seg snart til andre deler av landet.

Det skotske parlamentet valgte imidlertid å ikke ta hensyn til protestene og avskaffet seg selv 16. januar 1707. For å befeste overenskomsten fikk Skottland rett til frihandel med England og dets kolonier. Integrasjonen var begrenset til parlamentet, påtalemyndigheten, skatte- og allmenne lover, og religionen ble holdt utenfor. Skottland ble truet med militære sanksjoner fra sin mektige nabo i sør, og de skoitske parlamentarikerne som stemte bort sin egen makt ble rikelig belønnet.

Innføringen av unionen fikk huset Stuart il å våkne fra sin dvale. I 1708 organiserte Frankrike en invasjonsstyrke med oppdrag å føre James Stuart til Skottland. Flåten ble forsinket fordi James lå syk i meslinger, men da de franske skipene omsider kom fra til Skottland, var en vellykket invasjon innen rekkevidde. Regjerningsstyrkene nord for grensen var få i tallet. Den franske kommandørkapteinen valgte likevel avbryte og snu etter å ha observert en Royal Navy-skvadron i nærheten.

Tross dette tilbakeslaget kunne jakobittene utrope seg til den skotske nasjonalismens forkjempere. Da dronning Anne døde i 1714 uten noen arving, øynet de håp.

Jakobittene gjorde blodige opprør i 1715, 1719 og 1745, men klarte ikke å gjeninnsette en Stuart på tronen. Ved det siste av disse store opprørene var jakobittenes styrker ledet av James’ arving, prins Charles Edward, som hadde reist til Skottland. Jakobittenes sak døde ut i 1756, selv om enelte mindre motstandsceller fantes også etter dette.

I 1752 ble det avslørt en plan om å snikmyrde kongefamilien og overta makten i London, hvorpå svenske styrker skulle slutte seg til kampen i Skottland. Planen ble imidlertid stoppet før den kunne settes ut i livet. james oppga omsider ånden i 1766, 83 år gammel. Sønnen hans døde i 1788. Den siste som kunne gjøre krav på tronen på Stuarts vegne, Charles’ bror Henry, døde i 1807. Og jakobittene ble henvist til historiens mørke.

Skrevet av David Bishop, publisert i Fa 15/2002.

Fornorsking av kongelige navn

Det har vært vanlig å fornorske utenlandske kongelige navn, for eksempel har den franske kongen Louis XIV vært kalt Ludvig XIV i mange norkse historiebøker. Denne fornorskingen har imidlertid ikke vært onsekvent, spesielt ikke de senere årene, noe som kan gjøre navn og titler forvirrende. Også avdøde engelske og skotske konger og dronninger har hatt norske navn, men vi har i denne artikkelen valgt å beholde de engelske navnene. Fantomet har også påvist en viss inkonsekvens i navnevalg i sine krøniker gjennom århundrene, så vi kan vel slå fast at smaken ofte har vært toneangivende også hos ånden som går. Følgende engelske kongelige navn i denne teksten har norske navn i en del tekster: James = Jakob, Charles = Karl, Mary = Maria, Anne = Anna og Henry = Henrik.

[Jon Harald Søby]