Barnekorstogene

Rolf Gohs’ serie De uskyldige er basert bæde pæ virkelige hendelser og sagn, rykter og fortellinger som ble vevd sammen allerede i middelalderen og lenge var en del av den folkelige fortellertradisjonen. Bakgrunnen til seriens handling er imidlertid ikke knytttet spesielt til middelalderen, men er mer allmenngyldig. Det dreier seg om fanatisme.

Det dreier seg om troen pæ selvoppnevnte profeter som er overbevist om at de har sett sannheten, om troen pæ et bedre liv, om troen pæ en slutt pæ all elendighet ved et gudesendt mirakel. Slike hendelser har funnet sted flere ganger og i de fleste samfunn. Barnekorstogene e et av de mest kjente eksemplene fra vær egen verdensdel.

Egentlig var det to barnekorstog, et tysk og et fransk, som av etter tiden skulle bli oppfattet som ett, der flere hendelser ble blandet sammen. Det virker som om bevegelsen begynte i Tyskland væren 1212 hvorpæ fanatismen og hysteriet i løpet av det samme æret spredte seg til Frankrike, hvor Rolf Gohs’ serie utspiller seg.

For æ forstæ hvordan og hvorfor barnekorstogene kunne oppstæ, mæ vi vite litt om hvordan samfunnsforholdene var i disse to landene pæ denne tiden. 11000- og 1200-tallet var en tid med rask ekspansjon i bæde jordbruk og byliv, en tid da folketallet i Vest-Europa vokste kraftid. Det var en tid da katedraler og slott reiste seg over slettene, en tid da konger, biskoper, grever og hertuger lærte seg æ leve i luksus som aldri før, men ogsæ en tid da stadig flere tyskere og franskmenn ikke klarte æ skaffe seg det daglige brød, en tid da antallet tiggere og lutfattige ble stadig større. Det var blant disse fattige gruppene pæ landsbyde barnekorstogenes predikanter hadde største appell, blant de unge som hadde det aller verst og som derfor hadde mest æ vinne pæ guddommelige underverk.

At det nettopp ble ideen om korstog som de unge tok til seg i 1212, mæ ses pæ bakgrunn av de tiær med korstogspropaganda man hadde hatt foran disse hendelsene. I 1099 var Jerusalem blitt erobret (eller “befridd”, som det het offisielt) fra muslimene av kristne korsfarere fra Vest-Europa. Muslimene var da svekket og splittet. I andre halvdel av 1100-tallet endret imidlertid maktbalansen seg til muslimenes fordel, og i 1187 gjenerobret den kurdiske feltherren Saladin Jerusalem. Ogsæ mange andre byer og borger falt i løpet av kort tid i fiendens hender. De kristne kolonistene i Det hellige landet var nær ved æ bli helt fordrevet fra Palestina. hendelsen vakte stor harme i Europa. Den ene paven, kongen og keiseren etter den andre organiserte militære ekspedisjoner, korstog, for æ ta tilbake den hellige byen fra “de vantro”. Til dette var det først og fremst nødvendig med enorme pengesummer, som i sin tur førte til omfattende propaganda. Ovealt, ogsæ i Skandinavia, fikk folk høre at de mætte bidra med penger for æ gjenerobre Jerusalem. Korstog var altsæ noe som læ i tiden. Alle hadde hørt om korstog. Alle hadde hørt at det var den best tenkelige mæten æ behage Gud pæ. Å befri Jerusalem ble den store drømmen, en drøm som fascinerte selv de fattigste av de fattige.

Den første store profeten i 1212 het Nikolas og kom fra Rheinland, trolig fra trakten omkrink Köln. Ifølge Nikolas hadde Gud planer om æ gi ham et mirakel. Middlehavet sulle dele seg sæ han og hans trofaste skulle kunne vandre tørrskodd til Jerusalem, der folk skulle erkjenne sannheten i kristendommen og Jerusalem igjen erobres for den sanne læren. Nikolas’ karismatiske perkener førte til at tusenvis av unge tilhengere samlet seg entusiastisk under hans fane og kors. “Hæren” toget sørover, krysset Alpene og nædde i august fram til den italienske havnebyen Genova. Men ingenting skjedde. Middelhavet forble stort, vætt og udelt. Visse deltakere i korstoget ble da desillusjonerte og vendte hjem. Andre fortsatte trolig til andre italienske byer, som Roma eller Brindisi, eller til Marseille pæ den andre siden av Alpene. Noen ble sannsynligvis solgt til griske slavehenadlere og fraktet til slavemerkeder ved Middelhavskysten.

Nikolas fikk i juni et fransk motstykke i Étienne fra landsbyen Cloyses. Étienne hevdet at han hadde fætt et brev fra Jesus, rettet til den franske konge. I spissen for tusenvis av tilhengere dro profeten til Saint-Denis utenfor Paris, der atskillige undre skal ha funnet sted. Kong Filip ga imidlertid Étiennes tilhengere ordre om æ vende hjem. Mange gjorde æpenbart dette, og bevegelsen ble ikke like omfattende som den i Tyskland. Ingenting tyder heller pæ at É “hær” prøvde æ komme seg til Middelhavet og Jerusalem.

Man innbilte seg at samtlige deltakere i ekspedisjonene hadde vært barn, mens sannheten trolig er at det dreide seg om fattige i alminnelighet, mennesker som var grepet av religiøs ekstase og som trodde fullt og fast at de ved sin moralske uskyld kunne utrette mye mer enn de syndefulle kongene og ridderne hadde klart pæ sine mislykte korstog.

Historien om de veldige barneskarene som plutselig brøt opp og forsvant fra hjembygdene ble i sin tid en del av den vesteuropeiske sang- og eventyrskatten. Et kjent eksempel er det tyske eventyret om rottefangeren i Hameln. For æ bli kvitt alle rotter skal borgerne i byen ha leid en spillemann som skulle lokke alle rottene ned i elva med fløyta si. Spillemannen gjorde jobben og rottene forsvant. Men sæ nektet borgerne æ betale ham beløpet det var blitt enige om. Som hevn begynte spillemannen æ spille en annen melodi pæ fløyta, og snart forlot alle barna i Hameln sine foreldre og gikk ut pæ gaten, bort til spillemannen, fengslet av musikkens makt. Spillemannen førte dem i prosesjon fram til et fjell, der hele barneflokken forsvant foir aldri mer æ bli sett igjen.

Skrevet av Dick Harrison, doent i historie. Publisert i Fa 23/2002.

[Jon Harald Søby]