Løven fra Norden

Men en voldsom død er ikke det eneste de to krigerkongene har til felles. Begge var bråmodne ynglinger som tidlig ble kronet til konge. Begge regjerte dessuten i perioder da Sverige befant seg i konstant krigstilstand. Når det gjelder krigføringen, var det uten tvil Gustaf II Adolf som hadde størst hell med seg.

Gustaf II Adolf (1594 – 1632) ble ikke født som arveprins, selv om han var sønn av Karl IX. Men da fetteren Sigismund ble avsatt i 1599, banet dette veien for ham. I 1605 ble hans arverett til tronen slått fast.

Den unge Gustaf Adolf fikk en grundig oppdragelse og deltok tidlig i riksstyret. Selv om han bare var sytten år da faren døde i 1611 ble han straks erklært myndig, men måtte før han overtok tronen avgi et kongsløfte som ga riksrådet stor innflytelse. Den unge kongen fikk for eksempel ikke starte krig eller slutte fred uten rådets og stendenes samtykke.

Nå slapp Gustaf II Adolf å bekymre seg for dette, ettersom Sverige allerede var i krig med både Danmark, Polen og Russland. Ved freden i Knäred 1613 måtte Sverige gi fra seg Älvsborg festning til danskene sin pant for en krigsskadeerstatning på en million riksdaler, et beløp som tilsvarte to tredeler av rikets totale innhøsting i en seksårsperiode.

Med Russland ble det sluttet en lang mer fordelaktig fred i Stolbova i år 1617, der Sverige fikk beholde Ingermanland og Kexholms len. Deretter kunne Gustaf II Adolf vie seg helhjertet til krigen med Polen, der kongen Sigismund fremdeles gjorde krav på den svenske tronen. Ved våpenhvilen i Altmark i 1629 ble de svenske områdene rundt Østersjøen utvidet med Livland og en håndfull prøyssiske byer. Gustaf II Adolfs krigstokt i Polen og Nord-Tyskland brakte ham i kontakt med trettiårskrigen, som ble utløst av den økende spenningen mellom romerske katolikker og protestanter i Tyskland, men også en stadig mer intens maktkamp mellom den tysk-romerske keiseren og en del av overhodene i de mange tyske fyrstedømmene.

Ifølge den augsburgske religionsfreden i 1555 hadde hver fyrste rett til å bestemme sitt lands religion. Da de protestantiske fyrstene i 1608 sluttet seg sammen i ”den evangeliske union”, dannet meningsmotstanderne ”den katolske liga, som ble ledet av den bayerske hertugen Maximilian I. Spania tok parti for katolikkene, mens det katolske Frankrike, som lenge hadde ligget i maktkamp med habsburgerne, støttet evangelistene. Krigen begynte med et protestantisk opprør i Böhmen i år 1618, og året etter ble den evangeliske unionens leder, Fredrik V av Pfalz, valgt til konge. Han ble imidlertid beseiret av feltherren Johann Tserclaes Tillys keiserlige styrker utenfor Praha, og opprøret ble slått ned. I stedet besatte den katolske hæren de pfalziske arveområdene, mens den pfalziske kurverdigheten ble overtatt av hertug Maximilian.

Både Nederlandene og de nordiske landene følte seg nå truet av den katolske ligas medgang, og i 1625 gikk Danmark inn i krigen. Den danske hæren ble imidlertid beseiret av Tilly ved Lutter am Barenberge i 1626, noe som førte til at både Jylland og store deler av Østersjøkysten ble okkupert av keiserlige tropper. I 1629kom fredsslutningen i Lübeck. Nå var det svenskenes tur til å blande seg inn i leken.

Allerede året før hadde Sverige kommet Stralsund til unnsetning da det ble beseiret av keiserlige styrker. Nå ble Sverige med i krigen på den protestantiske siden for å slå vakt om de nyvunne provinsene i Tyskland. Ved midtsommerstid 1630 steg Gustaf II Adolf i land i Pommern med hæren sin. Wallenstein var da blitt avskjediget som keiserlig øverstkommanderende og erstattet med Tilly, som dermed ledet styrkene til både keiseren og den katolske liga.

I Tyskland betraktet mange Gustaf II Adolf som en Guds gave. Ifølge en gammel profeti som blir tilskrevet filosofen Paracelsus, skulle en gul løve komme fra nord og slå ned ondskapens herredømme med sin lille flokk av rettferdige, gripe Ørnens (Habsburgs) septer og legge under seg hele Europa. Mange syntes dette stemte med svenskekongen, som dermed fikk tilnavnet ”Løven fra Norden”.

De protestantiske fyrstene var ikke like begeistret for den svenske innblandingen. Nå inngikk riktignok Sachsen, Brandenburg og Sverige forbund, men ikke før Tilly hadde stormet og ødelagt Magdeburg og invadert Sachsen. I januar 1631 sluttet Gustaf II Adolf dessuten forbund med Frankrike, som deretter bidro økonomisk til den svenske krigføringen.

Gustaf II Adolf var en dyktig regent, som sammen med rikskansler Axel Oxenstierna reformerte den svenske forvaltningen. Han var også en story nyskaper på det militære området, som ved å kombinere elementer fra den nederlandske og den spanske krigskunsten fikk han fram en bevegelig og slagkraftig hær som opererte i små men fast organiserte enheter, brigader.

Sammen med forbundsfellen Sachsen vant Sverige en stor seier over Tillys keiserlige arme ved Breitenfeld 7. september 1631. Dette gjorde Gustaf II Adolf til den ubestridte lederen for protestantene, og han begynte å planlegge et ”corpus evangelicorum”, et forbund av protestantiske stater under Sveriges ledelse. Skjebnen ville det imidlertid annerledes. I mars 1632 marsjerte den framgangsrike svenske hæren mot Donau og Wien, da den ble nødt til å dreie av mot Nürnberg og Erfurt for å kjempe mot en keiserlig armè ledet av Wallenstein, som igjen var blitt tatt til nåde etter at Tilly hadde falt. Slaget ved Lützen 6. november 1632 ble en stor seier for Gustaf II Adolf, men samtidig den siste. Han ble selv liggende igjen på slagmarken. Etter kongens død lyktes det Axel Oxenstierna å få i stand et forbund med de protestantiske fyrstene, den såkalte Heilbronn-pakten. Denne ble imidlertid oppløst etter at svenskene led et knusende nederlag ved Nördlingen i 1634. Flere av de protestantiske fyrstene sluttet nå fred med keiseren.

I stedet grep Frankrike aktivt inn i krigen. Store pengebeløp ble stilt til disposisjon for den svenske hæren, noe som førte til en rekke seierrike felttog som kulminerte med plyndringen av Praha i 1648, samme år som Westfaler-freden satte punktum for trettiårskrigen. I drøye femti år etter dette kunne Sverige påberope seg å være en stormakt, til de ble rammet av den store ufreden og igjen ble redusert til en annenrangs nasjon i Europas utkant.

Claes Reimerthi

Orginalt publisert i Fantomet 17/98
Skrevet til web av Steffen Hope