Descartes - filosofen som mistet hodet

I det hele tatt var filosofens stockholmsbesøk en lite vellykket affære. Han kom til Stockholm i oktober 1649, og fire miserable måneder senere var han død.

Rene Descartes, eller Renatus Cartesius som den latinske navneformen lyder, ble født 31. mars 1596. Han kom fra en adelig familie, og fikk som barn undervisning ved en jesuittskole i La Flèche i Anjou. Han forstod imidlertid tidlig at de vitenskapene de underviste i der ikke kunne by på noen sikker kunnskap, med et mulig unntak for matematikken. Etter å ha avlagt en juridisk eksamen ved universitetet i Poitiers deltok han som frivillig i innledningsfasen av trettiårskrigen. Her fikk han i en serie drømmer inspirasjon til en ny vitenskapelig metode. Etter at han forlot hæren, gjennomførte han en rekke omfattende reiser i Tyskland, Italia og Frankrike. I myndighetenes øyne var han en farlig fritenker og opposisjonell. For å søke meningsfrihet dro han i 1628 til Nederlandene, der han stort sett ble boende de neste tjue årene. Her viet han seg filosofisk og naturvitenskaplig skriving, samtidig som han korresponderte flittig med tidens ledende filosofer, teologer og vitenskapsmenn.

Selv om han i sin programerklæring , Discours de la mèthode (1637), hevdet at han godtok de kristne dogmene, gikk hans vitenskapelige metode ut på å systematisk sette spørsmålstegn ved alle autoriteter, tradisjoner og hevdvunne meninger. Forskningens ledestjerne skulle være fornuften. Hans lære er derfor preget av en optimistisk utviklingstro i naturvitenskapens tegn som tok klar avstand fra middelalderens skolastikk, samtidig som den innvarslet opplysningstiden.

I Meditationes de prima philosophia (1641) og Principa philosophiae (1644) utviklet Descartes sin berømte tvil i den hensikt å prøve å oppnå en absolutt sikker kunnskap.Han gikk så langt at han til og med begynte å trekke i tvil det hans egne sanser fortalte ham. For å få seg til å tvile selv på slike innlysende sannheter som at et kvadrat har fire sider, forestilte han seg at han var skapt av en ondskapsfull ånd som stadig prøvde å bedra sansene hans. Men denne ånden kunne ikke lure ham til å tro at han eksisterte hvis det motsatte var tilfellet. Dermed mente Descartes at han hadde oppdaget filosofiens første prinsipp, tesen ”cogito ergo sum” eller ”jeg tenker, altså er jeg til”.

Ut fra denne grunntesen utviklet han et sterkt mekanistisk og dualistisk verdensbilde. Bare mennesker har sjel, mens planter og dyr bare er kompliserte maskiner.

I 1647 innledet Descartes en korrespondanse med den svenske dronningen Kristina, hvis vitenskapelige interesse kulminerte mot slutten av regjeringsperioden. Høsten 1649 ble han invitert til Stockholm for å undervise dronningen i blant annet naturvitenskap og filosofi. Han nølte imidlertid lenge, og viseadmiral Herman Fleming måtte gjøre to reiser til Nederlandene for å overtale ham. Ifølge enkelte rykter var det løftet om et slott i svenske Pommern som gjorde utslaget. Men det faktum at han ikke lenger kunne føle seg trygg i Nederlandene på grunn av sine omstridte teser, bidro sikkert også. Motvillig tok Descartes til slutt imot dronning Kristinas tilbud, en beslutning han sikkert angret bittert på dødsleiet.

I oktober 1649 kom Descartes til Stockholm. Han ble innkvartert ved Kornhamstorg i et hus bak den franske ambassaden, og fikk etter en stund audiens ved hoffet. Hans første og kanskej uventede oppdrag ble å forfatte teksten til en ballett om ”Fredens fødsel” og å utforme statuttene til det akademiet dronningen hadde planer om å opprette. Ed del av tiden sin brukte han til målinger av temperatur og lufttrykk, trolig med det formål å motbevise Pascals hypotese om eksistensen av et vakuum.

Som følge av sin erklærte autoritetsskepsis fikk han umiddelbart en fiende i den nederlandske filologen Isaac Vossius. Han var nemlig bibliotekar og gresklærer, og hevdet at de nye skeptikerne bare vant gehør ved å stå i opposisjon til platonikerne.

Den kongelige undervisningen begynte først i januar 1650, og Descartes oppdaget snart at den kongelige elevens innsikter i emnene var svært overfladiske. Han måtte finne seg i å bli kalt til slottet klokken fem om morgenen, frøs som en hund i den kalde boligen, og skrev i et brev at han neppe vil holde ut lenger enn til sommeren. Hans oppfatning av svenskene var like dyster: ”menneskenes tanker later til å fryse som vann”.

I januar 1650 brøt det ut en influensaepidemi blant folkene ved hoffet, etter at de hadde vært nødt til å tilbringe en halv dag ute i den vinterkalde borggården i forbindelse med en seremoni. Descartes tålte ikke sykdommen, som i hans tilfelle gikk over til lungebetennelse. Han ble begravd på Barnhuskirkegården, der levningene hans ble liggende til de ble flyttet til Paris i 1666 og bisatt i Panthèon.

Hjemførselen av levningene hans ble en viktig markering for tilhengerne hans, som hadde vokst seg stadig sterkere etter hans død. Også disse var uglesett av myndighetene, og Descartes verker sto noen år på listen over forbudte bøker.

Descartes’ besøk i Sverige fikk altså skjebnesvangre følger for filosofen. Litt spydig kan man kalle dette Sveriges eneste bidrag til internasjonal filosofi. Men den store filosofens gjenvordigheter opphørte altså ikke engang med døden. Det skulle ta enda hundreogfemti år før han til slutt fikk fred i sin grav.

Claes Reimerthi, Fa. 20/98