|
|
St. Barthèlemy - Sveriges slaveøy i Vestindia
Etter tapet av Nya Sverige i år 1655 sto Sverige lenge uten noen besittelse i Den nye verden. Under frihetstiden med sin livlige interesse for handel og vareproduksjon. Bøe det gjort store bestrebelser for å skaffe landet en koloni i Vestindia, men det skulle ikke skje før i år 1784. Da klarte nemlig Gustav III å forhandle til seg den lille øya St. Barthèlemy ved Guadelope i De små Antillene i bytte mot et fransk handelsdepot i Göteborg. Han hadde egentlig håpet på en av de større franske koloniene i området, Tobago, Martinique eller Guadelope, men fullt så langt strakte ikke den franske velviljen seg.
St. Barthèlemy var blitt kolonisert av franskmennene i år 1648, men de betraktet den karrige, kuperte øya som så godt som verdiløs. Den hadde bare 739 innbyggere, hvorav 281 slaver, manglet helt veier, og det eneste som ble produsert på øya, var salt og bomull. Det største problemet var imidlertid fraværet av drikkevann. I stedet samlet øyboerne regnvann i cisterner. De var imidlertid ofte nødt til å hente vann fra en av naboøyene. Men det fantes også et og annet som talte for øya. Den hadde en god naturlig havn der fartøy kunne søke ly for de mange orkanene. Her grunnla svenskene hovedstaden Gustavia, oppkalt etter Gustav III. Forutsetningene var også gode for dem som ville dyrke sukkerrør for fremstilling av rom. Og så fantes jo alltids den lukrative slavehandelen.
Øya ble tatt i svensk besittelse 7. mars 1785 under ledelse av kommandant (senere guvernør) S. M. von Rajalin, en 27 år gammel major og friherre. En garnison bestående av 2 underoffiserer og 50 mann ble opprettet. Senere ble garnisonen redusert til 24 mann ettersom myndighetene regnet med å få fransk støtte i tilfelle uroligheter. I 1787 ble en svensk kirke innviet på øya og en svensk prest ansatt.
I 1786 ble Svenska västindiske kompaniet grunnlagt på kongelig initiativ, for å bedrive handle mellom kolonien og hjemlandet. Kompaniet ble organisert som et aksjeselskap med kongen selv som største aksjonær. Kompaniet skulle få tre firedeler av øyas inntekter, men resten tilfalt kronen. Kompaniet fikk også retten til å drive slavehandel med handelsstasjonene i Vest-Afrika.
Foruten guvernøren var det kompaniet som helt og holdent tok seg av øyas forvaltning og økonomi. Dette førte imidlertid til stadige konflikter mellom kompaniets representanter og guvernøren.
På denne tiden ble også det såkalte kolonisystemet innført, der all handel med koloniene ble forbeholdt moderlandets fartøyer. For å få fart på handelen besluttet derfor Sverige i år 1785 å gjøre øya om til en frihavn der alle lands fartøyer fikk anløpe fritt.
Dette fikk handelen, som også ro fordel av de stadige krigene, til å blomstre på øya. I år 1783 hadde USA løsrevet seg fra Storbritannia, og dermed ble de britiske havnene i Vestindia stengt for amerikanske fartøyer. I stedet kom Gustavia til å fungere som mellomhavn. Der ble de amerikanske varene kjøpt opp av britiske handelsmenn, som fraktet dem videre til de britiske koloniene. For å sette en stopper for dette ble all import til de britiske øyene via nøytrale havner forbudt, men i noen år var St. Barthèlemy sentrum for den amerikanske handelen i Vestindia.
Men krigen skapte også misstemning på øya. Under den franske revolusjonen på begynnelsen av 1790-tallet dreide striden seg om hvorvidt man skulle holde med royalistene eller republikanerne. Da det så brøt ut krig mellom England og Frankrike i år 1793, ble skillelinjen trukket mellom de som sympatiserte med britene og de som støttet franskmennene. Tidvis klarte britene å besette enkelte av de franske koloniene. Da franskmennene gjenerobret Guadelope i 1794, fikk de aktivt hjelp fra St. Barthèlemy, og franske kapere ble utrustet i Gustavias havn.
Franskmennene var underlegne engelskmennene til sjøs. På grunn av dette befant de franske øyene seg til tider under blokade. For disse representerte den svenske frihavnen et pustehull, og øyas handel gikk strålende tross nærgående oppvartning fra de krigførende landenes kaprere. Øyboerne drev med smugling i stor stil. De omkringliggende øyene var riktignok offisielt stengt for utenlandske fartøyer, men forbudet kunne lett brytes ved hjelp av småbåter.
I 1801 ble St. Barthèlemy besatt av engelskmennene, men ble gitt tilbake allerede året etter.
Slavehandel var en viktig næring på øya, som først og fremst var representert ved selskapet Röhl & Hansen, som hadde en slavebod nede ved havnen. I 1790 ble en ny tollskatt og en ny forfatning innført på øya som gjorde det mulig å innføre slaver avgiftsfritt. Dette åpnet for en fullstendig frihandel av negerslaver. På begynnelsen av 1790-tallet steg prisen på slaver markert, og Röhl, som på denne tiden fungerte som kompaniets agent på øya, arbeidet hardt for å få i stand svensk slaveimport fra Vest-Afrika. Men i Sverige hadde regjeringen begynt å lukke ørene for slikt. Opinionen mot slavehandel var i ferd med å vokse seg sterk i Europa, og håndteringen av slaver hadde vært gjenstand for hissig debatt i det britiske underhuset. Det ble heller aldri av noen slaveekspedisjon i kompaniets navn.
Det tok lang tid før Svenska västindiska kompaniet opplevde noen suksess. Kaffe og sukker var de to fremste importvarene, og da den svenske regjeringen i 1794 innførte importforbud mot kaffe, ble kompaniet merkbart skadelidende. Forbudet ble imidlertid hevet i 1796, og fire år senere kom det første aksjeutbyttet. Kompaniets avvikling ble meget lønnsom for aksjonærene.
Etter at kompaniet var ute av bildet, ble kolonien nærmere knyttet til den svenske statsforvaltningen, noe som førte til at samtlige inntekter fra øya tilfalt den svenske staten. Så lenge napoleonskrigen pågikk var disse inntektene betydelige, men fra og med 1816 ble handelen kraftig redusert. Øya ble da raskt en belastning for kronen.
I 1847 ble slaveriet opphevet, og etter en folkeavstemning der alle unntatt en av øyas innbyggere stemte for gjenforening med Frankrike, ble kolonien solgt til den franske staten i 1878 for 320 000 franc.
Claes Reimerthi Fa. 08/99
Steffen Hope |
|
|
|
|
