Intervju med Ingebjørg Berg Holm

Ingebjørg Berg Holm

Hei, Ingebjørg! 

Dei fleste av oss hugsar historia Giovanna frå 2003, som kom på andreplass i den årlege avstemminga om beste historie. Takk for at du tar deg tid til dette intervjuet.  

Kan du fortelje litt om deg sjølv? Utdanning, hobbyar, etc. 

Jeg er nå inne i mitt avsluttende semester i bachleorgraden i møbeldesign og interiørarkitektur ved Kunsthøgskolen i Bergen. Tidligere har jeg tatt et år på Kunstskolen i Bergen, en privatskole innen fri kunst.

Jeg har mange hobbyer og interesser, bla. leser jeg mye, liker å ekseperimentere på kjøkkenet, syr og pusler med ting. Jeg liker godt å spille brettespill, (Settlers of Catan, Junta m.m.), og å spille bordrollespill. (Call of Chutulu og Kult er favorittene.)

Min største hobby er nok levende rollespill, (kalles også laiv, eller fritt improvisasjonsteater.) en spesiell form for teater/rollespill. (Sjekk www.laiv.org for mer info.) Jeg er aktiv både som deltager og arrangør, det siste jeg var med på å arrangere var en laiv i høst satt til det farse-aktige universet til forfatteren P.G. Wodehouse.

Kva held du på med for augeblikket? 

Jeg er supertravel med innspurten i bachleorgraden min, det er intenst og tar mye tid! Men spennende også. I tillegg planlegger jeg bryllup til sommeren med kjæresten min, og det er jo selvsagt moro!

Korleis kom du i kontakt med Egmont? 

Jeg var med på et manusforfatterkurs på Raptus, og en av kurslederne var Eirik Ildahl, tidligere Fantometforfatter. Jeg skreiv en Fantomethistorie, (Giovanna, ) som han likte og sendte inn til forlaget for meg. Han er en fantastisk fyr!

Kva var det som gjorde at du skreiv Giovanna? 

Jeg var fascinert av mytene, både Fantometmyten og Giovannamyten. Jeg ville også gjerne lage en annerledes Fantomethistorie, en med litt mer utfordrende plot og konflikter en det Fantomet ofte får. Jeg synes nemlig Fantomet er en så absurd og fargerik skikkelse at han ikke gjør seg i ”normale” plot og historier, da blir han ofte ufrivillig komisk. Ved å la han møte en utfordrende kvinne, og leke med kjønnsrollespørsmål som ligger latent i begge skikkelsene, håpet jeg å lage en spennende historie. Og så puttet jeg inn en masse melodrama, dramatikk og ekstreme karakterer i håp om å gi Fantomet et så fargerikt miljø som han fortjener!

I tillegg ville jeg gjerne skrive en historie hvor ting ikke er så svart/hvitt, hvor rett og galt er litt vanskeligere å forholde seg til og bestemme seg for. Jeg ville gi Fantomet litt større moralske og etiske problemer og kvaler, og stille spørsmålstegn ved om han handler helt riktig. Det er mye mer interessant en en bombesikker alltid-rett-mann som aldri feiler!

Er du sjølv nøgd med resultatet? 

Jeg er ganske fornøyd. Historien ble spennende og dramatisk, og tydeligvis utfordrende skal man dømme etter noen av reaksjonene… Det ble i hvert fall ingen historie man er likegyldig til, og det er jeg veldig fornøyd med! Men dette var den aller første tegneserien jeg har skrevet, og jeg ser jo at den har en del svakheter. Jeg overvurderte hvor mye tekst det er plass til i en rute, noe som førte til at teksten ble redigert i ettertid, og det merkes nok litt i dialogen. Den har ikke helt god flyt. I tillegg er nok historien preget av min uvilje mot å ”drepe elsklingene mine,” jeg vil nok litt for mye på en gang.

Kva meiner du er det viktigaste i ei forteljing, både som lesar og forfattar? Er det spenning, realisme, humor eller noko anna? 

Vanskelig og interessant spørsmål! Historien må ha driv og framdrift, karakterer man som leser føler noe for, og forfatteren må ha noe han/hun vil fortelle! Mer konkret klarer jeg ikke å bli. Og forresten, en liten dose mer eller mindre burlesk og absurd humor skader sjelden!

Kva er ditt forhold til Fantomet?  

Et langvarig on/off-forhold. Siden jeg var tolv har vært fascinert av denne skikkelsen, ikke minst de absurde og eventyrlige aspektene ved ham.

Les du enno Fantomet? 

Det er lenge siden nå. For mange repriser og historier som ligner på hverandre gjør at jeg ikke lenger kjøper det fast. Jeg er fortsatt sur på meg selv for at jeg derfor gikk glipp av Nils Nordbergs historie, han er en gammel helt for meg etter å ha lest hans bok om Knut Gribb og hørt ham utallige ganger i radioteateret. Historien hans var sikkert fantastisk!

Kva anna litteratur les du?  

Har en spesiell interesse for krimlitteratur, så jeg leser en del av det. Dessverre er det langt mellom de virkelig gode bøkene innafor sjangeren. For øyeblikket er jeg inne i en Carl Hiaassen-periode, en amerikansk forfatter som skriver vannvittig morsom, grotesk-absurd krim med sterk samfunnskritikk.

Ellers er det ikke en spesiell sjanger jeg leser, men yndlingsforfatterne mine tror jeg er, (selv om det er vanskelig å velge,) Graham Greene og John Steinbeck. De er helt eminente historiefortellere, som jeg leser igjen og igjen.

Kva er det beste med Fantomet som teikneserie? 

Lekenheten som finnes i de beste historiene. Som når Fantomet har fanget og kneblet alle medlemmene av en forbryterliga hvor skurkene kler seg ut som sjømonstre. Fantomet står ved roret i båten deres og synger ”En sjømann elsker havets våg” eller noe sånt, og henvender seg til de kneblede monterskurkene med et lystig: ”Alle sammen nå, syng med på refrenget!” Ubetalelig!

Eller den historien hvor Fantomet er i Las Vegas og må slåss i Elviskostyme… Fantastisk, min absolutte yndlingshistorie. Noen forfattere tør å leke seg med Fantometskikkelsen og setter ham inn i herlige større-en-livet-scenarioer. Det er det beste med Fantomet!

Greia med Fantometslekten, som gjør at man kan boltre seg i nesten alle tidsepoker i historiene, er også en super ting.

Er Fantomet framleis viktig i vår moderne verd? 

Hadde han bare vært ekte, så! En ensom mann, kjempende mot verdens ondskap kunne sikkert fått utretta litt av hvert. (Og brutt et utall internasjonale konvensjoner på veien…) Tegneserien er nok ikke så viktig, bortsett fra for de som leser den. Men for all de, det er ikke lite bare det!

Giovanna fekk ganske stor merksemd både i Skandinavia og i Australia. Korleis opplevde du desse reaksjonane? 

Nesten alle reaksjoner jeg fikk fra skandinavene var positive, historien kom jo til og med på 2. plass i leseravstemminga det året så vidt jeg husker. Så oppdaget jeg ved en tilfeldighet at historien ble sterkt debattert, for å si det mildt, på ”The Phantom Phorum”, (www.deepwoods.org), et australsk diskusjonsforum for Fantometlesere. Og her var det folk som hatet den intenst!

Det var veldig morsomt og tilfredsstillende å oppleve at folk reagerer så sterkt på historien! Det verste ville ha vært å skrive en historie som var totalt likegyldig for folk. Da er det mye bedre å oppleve at det er en historie man elsker eller hater, den, vekker i hvert fall følelser!

Jeg prøvde jo også å si noe med denne historien, dvs. jeg prøvde å få leserne til å stille seg noen spørsmål rundt temaer som kjønn, identitet, personlighet og makt. Hadde ingen reagert på dette hadde det betydd at jeg hadde underkommunisert noe veldig, ettersom dette er temaer som erfaringsmessig alltid provoserer til debatt.

For øvrig må det sies at de fleste som har diskutert historien har vært veldig reflekterte, intelligente og hatt spennende innlegg og poenger. De få som har vært veldig frekke og usaklige, har det bare vært morsomt å observere. Når folk beskriver historien min som en ”steaming pile of dump”, eller kaller meg ”a bitter, wicked feminist” , kan jeg ikke annet en å le!

Kva trur du er årsaka til at responsen er så ulik? 

Det er jo åpenbart at historien min er kontroversiell. Hvis man synes homofili er skikkelig ekkelt, for eksempel, så vil man jo hate at ens yndlings-machohelt, Fantomet, muligens heller litt i den retning. Og temaet kjønn/kjønnsroller er et tema som alltid vekker sterke reaksjoner og debatter!

M.a.o., det er ikke noe rart at historien min ikke faller i smak hos folk med mer ”konservativt livssyn” eller hva man skal kalle det. Selv om jeg bare stiller noen spørsmål i historien, og ikke gir noen svar, (jeg var nøye med å ikke presse noen av ”mine” svar inn i den,) kan det tydeligvis være provoserende hvis man ikke liker spørsmålene! Det kan i hvert fall forklare noen av de sterke reaksjonene på historien.

Så er det jo påtagelig at de fleste skandinaver ser ut til å like historien min, mens de fleste australierne ser ut til å hate den. (Det er selvsagt generaliserende sagt, men grovt sett ser det slik ut.) Uten at jeg skal påberope meg dybdekunnskap om det australske samfunnet, lurer jeg jo på om i hvert fall deler av det har mer konservative holdninger en det skandinaviske. Det kan være forklaringa.

En annen ting som er interessant å observere, er at en del av mine skarpeste kritikere ikke har nevnt noe av historiens mer kontroversielle innhold, (kjønnsroller, legning osv.) som grunn til at de ikke liker den. I stedet går det i argumenter som at den har ”logiske brister,” ”er usannsynlig” osv. Dette kjøper jeg bare ikke! Jeg er den første til å innrømme at historien min har en del mangler, men det er det ærlig talt mange andre Fantomethistorier som har også. Uten at de har skapt på langt nær så opphetet debatt! Så jeg tror absolutt at grunnen til den store motsanden mot historien ligger i temaene den tar opp. Kommentarer som ”bitter, wicked feminist” og lignende tyder også på det….

Det ser i det hele tatt ut som om australierne leser historien som en feministhistorie i mye større grad en det skandinavene gjør. Det er i så fall interessant! Fra min side hadde jeg ikke noe feministisk agenda i historien. Men kanskje temaet ”kjønnsroller” oppfattes utelukkende krampefeministisk hos australierne mens skandinavene godtar det som et spennende og ikke nødvendigvis politisk tema på lik linje med andre interessante temaer?

Korleis meiner du Fantomet bør utvikle seg? 

Jeg mener at man bør forlate forsøk på å gjøre Fantomet til en ”normal” helt. Behandle ham heller som den pulp-karakter han er, og gi ham mer fargerike, spesielle historier! Hvis man ser på tegneserien ”Batman”, så var det det som reddet denne karakteren. Man rendyrka det spesielle med karakteren og gav ham et passende miljø å ferdes i: En verden befolket av bisarre karakterer og onde superskurker. Jeg mener ikke at Fantomet skal bli lik eller at hans verden skal bli lik Batmans, men at man bør rendyrke det spesielle og fengslende ved Fantomet på samme måte som man gjorde i med vår flaggermusaktige helt i Batman-serien.

Batman har også et annet grep som jeg tror med hell kunne adopteres av Fantomet: Alle historier har ikke Batman som hovedperson! Mange av de beste historiene har helt andre karakterer som hovedpersoner, og Batman opptrer som en katalysator eller ”forandrende kraft” i historien. En lignende tilnærming til Fantomet kunne ha gitt oss spennende historier, og samtidig gjenoppretta noe av mystikken rund skikkelsen som mange savner.

Fantomet er jo kjent for blant anna sitt dametekke. Kva trur du er det som får damene til å falle for han? Kan han kallast eit sexsymbol? 

La meg si det på denne måten: En mann som løper rundt i blå trikot med trusa utapå buksa og alltid bruker solbriller, men som allikevel trekker damer? Han MÅ ha en eller annen slags dyrisk, magnetisk tiltrekningskraft, det er i hvert fall ikke antrekket hans som sjekker for ham! Det er for øvrig alltid tiltrekkende med folk som tør å stå på for det de tror på, så lenge han ikke hadde blitt for umyndiggjørende i redninga si, og jeg hadde klart å overse antrekket hans, og truffet ham i en spennende situasjon, vel, da skal jeg ikke utelukke at jeg hadde falt for ham!

Kan vi vente nye Fantomet-historier frå di side? 

Min siste kommunikasjon med Fantometredaksjonen var at jeg sendte inn et synopsis for en ny historie for over to år siden. Siden den gang har jeg ikke hørt noen ting, og ingen av mine henvendelser ha blitt besvart. Så det ser ikke slik ut, selv om det hadde vært moro!

Har du vurdert å jobbe med andre seriar enn Fantomet? 

Det kunne vært veldig morsomt å skrive for Donald, og jeg har også et par ideèr til frittstående novelleserier i meg. Men det er bare løse drømmer, jeg har ikke tid til å se om jeg har evnene til dette!