|
|
David Bishop kommenterer "Dødsgudinnen"
Vi er nå kommet til siste del av trilogien om Fantomets eventyr med sin halvbror, Chris Sommerset. David Bishop fortsetter sine kommentarer.
Kongelig Bytte (fa. 18/05)
Og slik ender denne trilogien av fortellinger som omhandler det 18. Fantomet, hans halvbror Chris Somerset (piratdronningens sønn) og trusselen fra thugene. Som nevnt i tidligere kommentarer så bestemte jeg meg for å skrive hver del av disse sammenknyttede historiene fra forskjellige personers ståsted. På grunn av dette er det det 18. Fantomet som her forteller historien.
Det er en ikke ukjent klage at Fantomet kan virke som en livløs figur. Joda, han bekjemper urettferdighet og tyranni, men hva tenker og føler han? De fleste Fantometfortellinger konsenterer seg – av nødvendighet – først og fremst om plottet og dernest karakterstikken. Bruken av indre monolog som i denne historien gir leseren en liten innsikt i Fantomets hjerne.
I Dødsgudinnen er det 18. Fantomet, Kit, relativt ny i sin rolle som Ånden som Går. Han gjør feil eller lar følelsene styre dømmekraften. Jeg tenkte det ville bli en fin forandring at Chris – hans eldre bror – å gi noen gode råd.
Bortsett fra å avslutte Thugeesagaen, klarer Dødsgudinnen også å kaste inn litt kampsportscener da Fantomet og Chris kjemper seg gjennom et hus fullt av kinesiske gangstere i viktoriatidens London.
Historiens klimaks var litt vanskelig å skrive, siden virkelighet og fantasi måtte blandes på en måte som gav en troverdig årsak til den fantastiske illusjonen. Jeg synes Cesar Spadari virkelig var i sitt ess i denne delen av historien, der han tydelig fikk fram Annas kaos der hun kjemper mot Dødsgudinnens innflytelse.
Alt i alt, ikke en dårlig syklus synes jeg. Det vil bli interessant å se hva leserne synes om den.
Steffen Hope
|
|
|
|
