David Bishop

Jeg gikk et kurs i journalistikk og ble reporter for en dagsavis. Men etter
fem år ville jeg flytte, så jeg emigrerte til Storbritannia i januar
1990. Innen noen få måneder jobbet jeg som tegneserieredaktør,
først for et prisvinnende månedsmagasin som heter Judge Dredd Magazine.

I 1995 ble jeg redaktør i 2000 AD, Storbritannias største tegneserie
for tenåringer og voksne. Det er et ukeblad med et utvalg science-fiction
fortellinger som har blitt utgitt siden 1977 med over 1400 blader til nå.
Den mest populære figuren til 2000 AD er Jugde Dredd, som ble laget en
middelmådig film av i 1995 med Sylvester Stallone og Max von Sydow.

2: Hvordan kom du i kontakt med Egmont?
Mitt forhold til Egmont går tilbake til tidlig nittitall. Tegneseriekompaniene
der jeg jobbet i London ble kjøpt opp av Egmont i 1991. Etter hvert ble
vi kjente som Egmont Fleetway. (Noen få år senere tok Egmont over
Semic ved en lignende prosess.)

På den tiden da jeg gjorde meg klar for å gå freelance, var
Egmonts kreative senter i København var på utkikk etter en forfatter
til en planlagt tegneserie om Harry Potter. Jeg var på rett sted til rett
tid og fikk jobben. Dessverre fikk ikke Egmont lisens til å bruke figuren
Harry Potter (det var det ingen som gjorde forresten), men det fikk meg i kontakt
med Egmonts ansatte i Danmark. Da jeg var på utkikk etter mer arbeid,
de foreslo at jeg prøvde å utvikle noen historieideer til Fantomet.

Heldigvis visste jeg allerede litt om Ånden som Går. Australske
reprints av Fantomet var tilgjengelige i New Zealand da jeg vokste opp. Det
var billig kioskmoro med glorete cover i lilla og grønt. Det virket som
hver doktor i hele landet hadde en håndfull fantomethefter på venteværelsene
for å holde småguttene opptatt mens de ventet.

Uansett, jeg kom i kontakt med redaktør Ulf Granberg og sendte ham en
ide til en fortelling. Det ble mitt første manus, Klosterøyas
hemmelighet (Fantomet 26/2001, Frew 1311). Den introduserte figuren Kate Somerset,
piratdronningen, selv om jeg ikke hadde noen anelse om hvor populær hennes
historie ville bli blant leserne. Mye av æren må gå til Ulf,
som foreslo å øke karakterens betydning i fortellingen, noe som
skapte muligheten for flere Kate Somerset-historier.

3: Fortellingene dine har for det meste vært historiske. Hva
er det med historie som er så fascinerende?
Overvekten av historiske eventyr er grunnet tilfeldigheter og forslag fra redaksjonen.
Etter Klosterøyas hemmelighet ba Ulf om en oppfølger. Det førte
til enda en oppfølger, og senere til en ny trilogi. Jeg har nettopp skrevet
en ny trilogi av sammenflettede historier med Kates sønn Chris Somerset,
som også er det 18. fantomets halvbror. Så en historisk fortelling
har gitt opphav til åtte andre, omtrent halvparten av alle fantomet-manus
jeg har skrevet til nå.

Jeg har skrevet noen samtidige fantomet-fortellingen, men Team Fantomen ber
meg stadig vekk skrive historiske eventyr og jeg er glad for å skrive
dem. Jeg har bare studert historie ett år på skolen, men jeg liker
å gjøre research til hver fortelling for å få alt til
å stemme. For eksempel, Ulf ville at Den mystiske buen (Fantomet 15/2002,
Frew 1329) skulle foregå under den engelske borgerkrigen, en periode jeg
visste omtrent ingenting om. Det ble mye hektisk lesning om rundhoder, cavalierer
og Oliver Cromwell (viktige omgrep under den engelske borgerkrigen, O.a)

År 1 og historiene som fulgte videre betyr at Claes Reimerthi har skrevet
omtrent alle moderne eller samtidige fortellinger. Resultatet er at jeg er den
personen som er best å ty til når det gjelder historiske fortellinger.
Men for all del, så lenge de gir meg arbeid og jeg kan skape gode historier
er jeg fornøyd!

4: Hvilken av dine fantomet-historier synes du er den beste?
Den mystiske buen er kompakt og forteller en god historie, så det er
sannsynligvis min beste historie som går over bare ett nummer. Fortellingene
som kulminerte ved det 17. fantomets død og hans sønn som tar
over er sterke, emosjonelle manus som tar deg med inn i tankene til karakterene,
så de er blant favorittene mine. Og jeg satte virkelig pris på å
skrive den neste trilogien omkring Chris Somerset, sønn av piratdronningen
og halvbror av det 18. fantomet. Den foregår i viktoriatidens London,
en av mine yndlingsepoker i historien, så jeg gleder meg virkelig til
å få se tegningene til den.

5: Din neste fortelling, I pestens vold, ble publisert andre mai, men
kan du fortelle litt om hva du jobber med nå?
Mye av tiden går med til å skrive historier for Black Flame, et
underfirma eid av Games Workshop. Det produserer historier basert på karakterer
fra 2000 AD, som Judge Dredd og Nikolai Dante. Dante er en flott karakter, en
fandenivoldsk rød type i et aristokratisk russisk storrike i fremtiden.
Jeg er ferdig med min andre historie med ham, og jeg har fått i oppdrag
å skrive en tredje.

Jeg driver også en trilogi med historier basert på en gammel 2000
AD-serie kalt Fiender fra Østfronten. Den tar for seg hva som skjer når
vampyrer fra Transylvania slår seg sammen med tyskerne under invasjonen
av Russland i andre verdenskrig. Det er en slags hybrid mellom skrekk og krig,
en vold og ære-historie, en skikkelig blod og korditt-sak.

Jeg skriver lyddrama for en selskap som heter Big Finish. Jeg har skrevet fem
med Judge Dredd, flere basert på BBC-serien Doctor Who, og jeg har akkurat
gjort ferdig et lyddrama basert på den britiske tv-serien Sapphire &
Steel. Pluss noen faktaartikler, andre tegneseriearbeider og, selvsagt, Fantomet.

6: Hvordan er det å jobbe med Fantomet for Egmont?
En fryd. Ulf er en flott redaktør – støttende og full av
hjelpende forslag, men uredd for å utfordre deg til å gjøre
det bedre. Han er en trofast beskytter av Fantomets arv, men han oppmuntrer
også til å gå over grensen og forbi. Jeg har selv vært
en tegneserieredaktør i et tiår, så jeg er glad for at Ulf
har med å gjøre så mange skapere og fortellinger til enhver
tid. All hail Ulf!

7: Kan du beskrive skriveprosessen?
For det meste er det snakk om mye skriving. (Du kan forstå hvorfor jeg
aldri har villet bli en stand-up-komiker.) Hver vår samles Team Fantomen
for å bestemme Herr Walkers liv i året som kommer, ved å ta
for seg de trådene som finnes, og se hva som har fungert best i det siste.
Det resulterer i en liste med historier som de vil få utarbeidet, og oppnevnt
forfattere og tegnere til. Listen blir sendt til freelance-skaperne –
et morsomt og ofte spennende øyeblikk der du oppdager hva som står
for døren.

Av og til gir Ulf meg en handleliste over ting han vil ha med i en historie.
Når det gjelder Dødelig gjestebud (Fantomet 22/2003, Frew 1336)
fikk jeg tittelen og den historiske settingen – Skottland i 1707, da jakobitteropprørere
var aktive i høylandet. Resten var opp til meg. Av og til har jeg lagt
frem ideer til det årlige redaksjonsmøtet. Graverligaen (Fantomet
12/2004, Frew 1386) var en av mine, inspirert av Edinburghs makabre historie
av likrøveri. Jeg bor omtrent 25 miles fra den skotske hovedstaden, så
research var enklere denne gangen.

Til I stormens øye (Fantomet 26/2004, Frew 1404) og Dommedagsarken (Fantomet
1/2005, Frew 1406) fikk jeg detaljerte synopsis skrevne av Hans Lindahl som
jeg skulle lage manus av, siden han ikke hadde tid. Kate Somerset-sagaen har
oppstått gjennom en lang telefonsamtale mellom Ulf og meg der vi la kursen
for livet hennes, og hvordan hun kommer i kontakt med Fantomet.

Uansett, det første jeg gjør er å skrive et detaljert synopsis
som beskriver hvordan plottet vil utbre seg. Dette kan inkludere indikasjoner
på hvordan dialogen bli, et hint av hovedkarakterens snakkemåte,
men hovedsakelig det dreier seg om handlingen. Ulf leser det, og gir meg tilbakemelding,
ofte med forslag til hvordan jeg kan gå utenom for mye vold, eller nye
ideer til hvordan hendelsene kan utfolde seg. Når synopsis først
er godkjent, setter jeg av et par dager til arbeidet. Jeg skriver direkte på
data, og første utkast tar omtrent to eller tre dager. Så printer
jeg det ut, redigerer det for hånd og setter inn forandringene på
datamaskinen, så sender jeg alt til Ulf. Av og til er jeg nødt
til å forandre på manuset, men det er ikke så ofte nå
lenger – jeg må ha fått teken på det.

8: Hvor får du inspirasjonen fra?
Fra alle mulige steder. Når det gjelder I pestens vold (Fantomet 19/2005)
ville Ulf ha en fortelling om svartedauden i Europa under trettiårskrigen.
Ulf ville at historien skulle foregå kort etter en tidligere utgitt historie
som heter Den magiske fløyten, en versjon av rottefangeren fra Hameln.
Det betydde at manuset ville handle om det fjerde fantomet mens han reiste med
Suran. I stedet for å skrive en vanlig historie med Fantomet som helten,
mente jeg det ville bli en artig vri å sette Ånden som går
ut av spill, så Suran må kjempe mot bandittene i hans sted. De ler
av ham, fordi Suran er en pygme, men han viser seg verdig.

Av og til kommer inspirasjonen fra fantometfans. Til den kommende trilogien
om det 18. fantomet og Chris Somerset, noen på deepwoods-forumet foreslo
å bruke thug-sekten, en indisk drapskult som ble utryddet i det 19. århundre.
Jeg tenkte de ville bli gode skurker, og det stemte. Forhåpentligvis vil
leserne være enige når disse tre historiene kommer ut senere i år.

9: Mesteparten av eventyrene dine har handlet om det 17. fantomet.
Er det tilfeldig, eller er det 17. fantomet ditt favorittfantom? Hvis ja, hvorfor?
Hvis ikke, har du slike preferanser?
For å være ærlig har jeg ikke slike preferanser. Grunnen
til at det er så mange historier om det 17. fantomet er rett og slett
et biprodukt av Kate Somerset-sagaen. Omstendighetene i manusene gjorde til
at det 17. fantomet var en frisk, men nokså fjern og enkel figur, men
jeg tror Ånden som går kan ha råd til å ha det litt
mer moro.

10: Hva er det vanskeligste ved å skrive en fantomet-fortelling?
Det verste er å forklare klesdrakten, fordi den kan bli vanvittig anakronistisk,
spesielt i historiske fortellinger. I tillegg har Fantomet to pistoler, men
skyter kun for å skade. Jeg er vant med Jugde Dredd, som skyter for å
drepe og spør spørsmål senere.

11: Tror du Fantomet er like relevant i dag som han var for noen og
førti år siden?
Det han tror på, og verdiene han kjemper for vil alltid være relevante.
Men man må være forsiktig i valg av historie og setting, ellers
virker han latterlig og utdatert. Personlig tror jeg Fantomet er som Batman
– en figur som fungerer best i skyggen, bak scenen. Han burde være
en mytisk figur, nesten som en legende for andre mennesker. Det er sannsynligvis
grunnen til at mange av mine manus er fortalt fra andre figurers perspektiv,
det hjelper på styrke mystikken rundt Ånden som går.

12: Kan du fortelle litt om tegneserieindustrien på New Zealand?
Hvilken tegneserieindustri? New Zealand er et lite land hva befolkning angår,
og kan ikke støtte opp om en slik industri. Alle tegneserier er importerte
og tegneseriebutikker er få og langt fra hverandre. Men sist gang jeg
var hjemme i 2003 gledet jeg meg over å se Frews utgaver av The Phantom
i mange butikker rundt i landet.

13: Hvorfor tror du Fantomet har blitt så populær i ditt
hjemland?
Det er den tegneserien det er lettest å få tak i, og det var også
en av de billigste. I tillegg elsker barn en god fortelling med spenning og
fare. Dette er kvaliteter jeg prøver å inkludere i mine manus.

14: Den berømte fantomet-forfatteren Norman Worker gikk bort
i år. Hvordan ser du på hans verker?
Dessverre snakker jeg ikke så godt svensk så jeg har bare lest
en av hans historier som jeg vet om. Jeg får hvert nummer av Fantomen,
men de eneste engelske utgavene jeg får lese historiene mine i kommer
fra Frew. (En stor takk til Frew for å sende meg dem forresten!) Men jeg
vet at Norman Worker produserte en solid mengde historier for Fantomet. Nykommere
som meg kan bre håpe på å etterligne hans innsats.

15: Har du en favoritthistorie når det gjelder Fantomet generelt?
Hvis ja, hvorfor den spesielle historien?
Igjen kan jeg bare referere til mine egne manus, siden jeg ikke har lest mange
andre – den forbaskede språkbarrieren er i veien.

16: Har du noe spesielt du vil si til norske fans?
Takk for alle stemmene i den årlige leseravstemningen, det er en glede
å vite at noe man skriver bli satt pris på. Jeg håper å
kunne fortsette å underholde dere i fremtiden.

En dag håper jeg å komme til raptusfestivalen i Bergen. Jeg har
blitt fortalt av mange britiske tegneserieskapere at det er en artig festival.
Man vet aldri, jeg vil kanskje klare det i oktober, om en vennlig sjel inviterer
meg…

DB

Takk for at du tok deg tid til disse spørsmålene, David. Ha en
fin dag, og vi i Norge ser frem til ditt neste verk.

Steffen Hope