Eirik Ildahl

Mange vil karakterisere deg som ein svært dyktig forfattar, og dine historier
hamnar høgt på favorittlistene til fleire personar. Derfor er også
mange interesserte i å vite litt meir om deg, så takk for at du
tok deg tid til dette intervjuet.

1: Kan du fortelje litt om deg sjølv? Utdanning, hobbyar, etc.

- Jeg avbrøt universitetsstudiene for å sette lys på teater.
Om det var styrken i dragningen mot dramatikken eller motviljen mot ærlig
arbeid som var utslagsgivende for at jeg ble forfatter, vet jeg ikke. Men jeg
har alltid skrevet historier, helt fra jeg var fem år gammel.

2: Korleis kom du i kontakt med Egmont?

- De kjøpte opp forlaget som utga Fantomet. Den gangen jeg kom inn i
bransjen, kalte Egmont seg Hjemmet, og Fantomet ble utgitt av Semic/Nordisk
Forlag. Mannen som styrte den nordiske lisensproduksjonen av Fantomet-historier,
traff jeg på et seminar i København i 1979. Han heter Ulf Granberg,
og er fremdeles sjuende far i hodeskallegrotten.

3: Kvifor tok du i bruk pseudonymet Idi Kharelli?

- Det føltes riktig å bruke et alias når jeg opererte innfor
et litterært univers som var skapt av andre. Idi Kharelli er f. ø.
et anagram av mitt eget navn.

4: Kva er ditt syn på Fantomet som ein litterær figur?

- Litt kjedelig, og i bunn og grunn ubrukelig som dramatisk karakter. Han er
jo perfekt, og har ingen ting å lære av eventyrene han opplever.
De personene som skal vokse på historiene, må man som forfatter
finne omkring ham.

5: Er Fantomet framleis relevant i vår moderne verd?

- Utgangspunktet er ganske dårlig, for hele opplegget var avlegs allerede
da serien begynte: Fantomet er den eneveldige, hvite koloniherskeren over et
primitivt jungelfolk av svarte pygmeer. Men hvis man nedtoner og/eller omdefinerer
de relasjonene som var utgangspunkt for serien, kan selvfølgelig figuren
brukes til å ta opp relevante temaer. Selv har jeg f. eks. tatt opp våpensmugling
og spredning av atomvåpen.

6: Kva for nokre av dine eigne historier er du mest fornøgd
med, og kvifor?

- Det er forskjellige ting jeg liker med forskjellige historier. Når
det gjelder episk oppbygning, kommer jeg vel ikke utenom trilogien om det hemmelige
brorskapet, men den følelsesmessige punchen har jeg vel aldri fått
til å sitte bedre enn i historien om Fantomets ukjente søster.

7: Kva historie er du minst fornøgd med, og kvifor?

- Jeg tror jeg har hatt vett til å sjalte ut de mest håpløse
ideene før de kom på trykk. Men om ikke alle historiene er like
elegant forløst, håper jeg jo at samtlige historier flyter litt
på sin egen sjarm.

8: Kvar henta du inspirasjonen frå?

- Hvor som helst. En bok, en avisartikkel, et menneske på gaten…
Ofte oppstår den første ideen når to ulike elementer stilles
sammen, og det (gjerne helt uventet) viser seg at de lar seg kombinere dersom
det kommer en kar i blå trikot inn i bildet.

9: Korleis var det å jobbe for Egmont?

- Da Egmont kom inn i bildet var i prinsippet min Fantomet-karriere over. Men
Egmont har i løpet av de siste årene utgitt et par samlealbum med
”Pappa & Pestus” (co-forfatter Terje Nordberg, tegner Arild
Midthun) og det samarbeidet har vært veldig positivt.

10: Kva er det beste med Fantomet som teikneserie?

- Som forfatter ble jeg tiltrukket av to ting: Jeg fikk en million barn og
unge i tale (populariteten har sunket drastisk siden den gangen…) og miljøet
for handlingen kunne være nesten hvor som helst på kloden innenfor
de siste fire hundre og femti årene. Dette ga meg en enorm frihetsfølelse
samtidig som jeg hadde følelsen av å gjøre noe viktig.

11: Kva var viktigast for deg når du skulle skrive ei forteljing?
Var det spenning, humor, realisme?

- Når hovedpersonen løper rundt i jungelen i stillongs vil vel
mange tro at realismen må komme litt i bakgrunnen. Like fullt var nok
det viktigste for meg at grunnkonfliktene var – om ikke realistiske, så
i alle fall reelle – dvs. vedkommende for de som skulle lese dem. Formen
var naturligvis melodramatisk, men det likte jeg. Det ga rik anledning til å
forsyne seg med både humor og spenning.

12: Enkelte lesarar, inkludert meg, er enno litt usikre på ”Den
grå eminense”, kan du forklare handlinga og plottet i korte trekk?

- I korte trekk var ideen at skurken i historien hadde vært død
siden før historien startet, og at handlingen ble mer og mer dramatisk
og innfløkt ved at skurken ikke kunne gripe inn (som planlagt) underveis.
Det som fascinerte meg var vel det formale eksperimentet i å ha en drivende
karakter som var død som en sild. Til slutt i historien skjønte
ikke engang Fantomet hvordan det egentlig hang sammen, så du er i godt
selskap.

13: Kvifor slutta du med Fantomet?

- Jeg kom til et punkt hvor jeg ikke syntes at jeg hadde mer å tilføre
serien. Som nevnt var jeg frustrert over at hovedpersonen var så satt
og feilfri, så jeg begynte å drite ham ut litt, sende ham på
LSD-tripp og på horehus og sånt. Omsider kom jeg til at det ville
være mer konstruktivt å lage en ny serie etter mitt eget hode, så
jeg startet HERMAN STORM, som var en serie om en ung og impulsiv journalist
som gikk i baret gang etter gang i sine forsøk på å skape
en mer rettferdig verden. I det store og hele er jeg nok vel så stolt
av de ti lange føljetongene jeg skrev om Herman Storm som av selve Fantomet-historiene.

14: Vil du nokon gong komme tilbake, trur du?

- Nei.

15: Kva skal til for å få deg tilbake?

- At jeg tilbys uanstendig mye penger for å redefinere serien når
det nåværende Fantomet dør og barna hans skal overta hodeskalletronen.

16: Om du hadde fått frie tøyler, korleis hadde du utvikla
Fantomet?

- Først hadde jeg tatt livet av gamlefar, og så latt etterkommerne
prøve og feile i sine forsøk på å videreføre
arven. Kanskje ville jeg også gi tvillingene noen tydeligere personlighetstrekk,
slik at det ble lettere for de unge leserne å identifisere seg med dem.
Dessuten tror jeg det ville vært viktig å videreutvikle stilen i
serien. Etter min smak bærer nok de nye historiene fremdeles for sterkt
preg av at de er tuftet på et fortellerspråk som oppstod ved å
redigere sammen striper fra dagspressen.

17: Kva tykkjer du om dagens historier, og den utviklinga som har føregått
til no?

- Serien strever litt med å finne identiteten sin. Det virker som om
redaksjonen famler litt. Jeg tror det går i riktig retning, men det spørs
om det går fort nok til at opplagsfallet kan stanses i tide.

18: Kva tykkjer du om Lee Falk sine historier?

- De siste årgangene er sant å si middelmådige, men Lee Falks
beste historier er gylne klassikere i tegneseriehistorien. Og som alle andre
skal han naturligvis bedømmes på sine beste arbeider.

19: Kva andre teikneseriar har du engasjert deg i?

- Jeg har nevnt ”Herman Storm” og ”Pappa & Pestus”.
Det som ruver mest ved siden av disse er kanskje trebindsverket ”Solruns
Saga” i samarbeid med tegneren Bjørn Ousland. Men for tiden er
jeg ikke så aktiv med tegneserier.

20: Kva arbeider du med for augeblikket?

- Hovedsakelig film- og fjernsynsmanuskripter.

21: Norman Worker gjekk bort i år, har du møtt han nokon
gong? Kva tykkjer du om hans historier?

- Jeg har møtt Norman Worker en gang, for omtrent 20 år siden.
Da ble hele team Fantomen samlet i Stockholm i forbindelse med premieren på
en musikal-versjon av Fantomet. Norman var en gentleman og en bunnsolid håndverker,
og eksellerte vel særlig i sine fortellinger med historisk motiv. Der
ryddet han nytt land for oss som kom etter ham.

Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet. Ha ein fin dag.

Steffen Hope.