Intervju med Claes Reimerthi

Bildet er tatt på et av SC's treff og er gjengitt med tillatelse fra dem. www.schaper.org

Fortel litt om deg sjølv, hobbyar og karriere.

Jeg er født i 1955 og bor like utenfor Lund i Sør-Skåne, hvor jeg bor i et rekkehus sammen med familie og hund. Jeg har jobbet som frilansskribent siden 1983, hovedsaklig som manusforfatter på ulike serier. Det har blitt noen stykker gjennom årene: Fantomet, Kerry Drake, 91:an (Stomperud, o.anm.), Lilla Fridolf, Bamse, Murphy’s Law, Gustav Vasa, Sputnik m.fl. Utenom det har jeg skrevet et stort antall artikler for blad som Fantomet, Bild&Bubbla og Giappa. Og så tre bøker.

For øyeblikket arbeider jeg for det meste med Fantomet (manusforfatter), 91:an (manusforfatter), Bild&Bubbla (redaktør og artikkelforfatter) i tillegg til Carl Barks samlede verker (oversetter), og jeg ønsker jeg hadde mer tid til overs så jeg kunne skrive bøker.

Som det kanskje fremgår i teksten ovenfor, befinner jeg meg i den heldige situasjonen at arbeid og hobby i stor grad flyter sammen for meg.

Korleis kom du i kontakt med Semic?

Min første ”profesjonelle” kontakt med Semic var da jeg i 1979 sendte inn serier til bladet Svenska Serier, som var et forsøk på å finne nye, svenske serietalenter. Seriene mine ble refusert, og jeg ble stående med lang nese. Noen år senere ble jeg kjent med fantometforfatteren Dai Darell, og det var hun som formidlet kontakten med redaktør Ulf Granberg. Mitt første oppdrag var å skrive noen episoder til Skjebnehansken.

Kor lenge har du hatt eit forhold til Ånden som går?

Jeg kom i kontakt med Dai Darell høsten 1982, og skrev mitt første synopsis til Fantomet våren 1983. Siden tok det omtrent ett år før et av mine manus – Gullfeber (Fa. 07/85, o.anm.) – kom på trykk. Det første manuset jeg skrev var imidlertid ”Det gråtende gudebildet” (Fa. 01/86, o.anm.).

Men allerede innen den tid hadde jeg naturligvis kommet i kontakt med både fantomet-serien og bladet som leser. Jeg husker at jeg leste de klassiske eventyrene av Falk/Barry hos min frisør rundt 1966-68. I 1970 ble jeg fast kjøper av bladet.

Kvifor denne interessa for akkurat Fantomet?

En viktig grunn var at jeg ble mektig imponert av de episodene som Janne Lundström/Jaime Vallvè (og av og til Granberg/Vallve eller Knutsson/Vallvè) produserte på syttitallet. Jeg følte at serien, som den så ut da, tiltalte meg, og at jeg selv ville skrive slike historier. Garantert spilte den store mengden historiske eventyr en viktig del i avgjørelsen. Jeg hadde sikkert ikke vært like interessert om jeg bare hadde hatt Falk/Barrys versjon å gå ut fra.

En annen grunn er at Fantomet er en av de få seriene man kan livberge seg på å skrive i Sverige. Så egentlig hadde jeg ikke mye valg om jeg ville skrive serier profesjonelt.

Kva meiner du om Fantomet som litterær figur?

Man kan vel si at jeg har en litt ubestemt innstilling til figuren. Jeg er imponert over seriens fantasieggende grunnkonsept, med hodeskalletronen, udødelighetsmyten og alt det der. Det er åpenbart at Lee Falk lyktes i å skape noe som vekket fascinasjon hos svært mange mennesker, og som fortsetter å fascinere til og med sytti år senere, tross de store forandringene som verden har gjennomgått i mellomtiden. Visse innslag i fantomet-myten virker å være foreldete i dag, men mye kan fortsatt brukes (om enn etter en viss modernisering).

Seriens store svakhet er den platte menneskeskildringen. Ta for eksempel en figur som Luaga, som har vært med i rundt førti år. Han er fortsatt bare et tomt skall i rollen som Bengals president. At persongalleriet er ganske todimensjonalt merkes spesielt godt i dagspresseversjonen. I bladversjonen har det vært større plass til å arbeide med figurene, noe som dessverre ikke blir utnyttet så mye som mulig. Kanskje har vi følt oss hemmet av Falks tidligere arbeider. Hva vet jeg? Det har blitt bedre på dette punktet, men det er fortsatt noe som drar ned helhetsinntrykket en smule. Er det mulig å kombinere de mystiske og mytiske sidene ved Fantomet med et dypere innblikk i hans sjel? Det spørsmålet har vi diskutert mange ganger på våre seminarer. Og ja, jeg tror det!

Lubanga-perioden var ei omdiskutert tid. Korleis utvikla denne epoken Fantomet som seriehelt?

Ett av utgangspunktene for Lubanga-perioden var at Fantomet hadde fått det for rolig, og aldri behøvd å kjempe med kniven mot strupen. Han hadde et omfattende beskyttelsesnett med bandarer, jungelpatruljen, Luaga, Ulv osv. til å hjelpe seg. Dråpen for min del var en episode der terrorister truet med å sprenge en fullsatt idrettsarena under en fotballkamp (manusforfatteren hadde nok lest eller sett ”Svart søndag”) hvorpå Fantomet helt enkelt ber Luaga sørge for å evakuere stadion (Fa. 25/91, o. anm.). Hvor mye mer spennende ville det ikke ha blitt dersom ingen hadde trodd på Fantomet, og han ble tvunget til å ordne alt sammen selv?

Målsetningen med Lubanga-perioden var altså å tvinge Fantomet til å stole mer på seg selv, samtidig som vi ville at de hendelsene som skjedde i serien skulle få konsekvenser for figurene. Tidligere var det slik at uansett hva Fantomet kom ut for, var dette glemt når neste nummer kom ut fjorten dager senere. Det var aldri noe som fikk noen konsekvenser for ham eller hans omgivelser. Leseren visste på forhånd at Sala og/eller Kit og Heloise ville komme helskinnet gjennom det, Fantomet likeså. Dette gjorde til at det aldri ble spesielt spennende.

Det nye med Lubanga-perioden var altså at plutselig begynte alle hendelser å få konsekvenser, og iblant gikk de ganske langt: Luaga mistet presidentembetet, han og Fantomet ble uvenner på fullt alvor osv.

Det kan legges til at det er akkurat det samme vi er ute etter med År ett og historiene i etterkant: Å kunne tilby virkelig spennende historier der slutten ennå er usikker. Samtidig som vi mer inngående utforsker figurenes karakter.

År Eitt har jo vore så å seie eit gigantprosjekt. Stod resultatet til forventningane?

Tja, det er vel egentlig et spørsmål som leserne får svare på. Jeg synes at vi har lykkes på den måten at serien nå for tiden er mer interessant å følge fra avsnitt til avsnitt. Det skjer hele tiden saker som påvirker selve konseptet, samtidig som at leserne av og til blir svevende i uvisshet om slutten over flere nummer. Det er slik jeg gjerne vil at serien skal være fremover: Lengre fortsettelsesfortellinger (som gjerne kan bestå av en rad frittstående episoder) som hele tiden påvirker Fantomet og personene rundt ham på ulike vis; der alt kan skje og der ingenting kan tas for gitt.

I År Eitt vart det slått fast at det 21. fantomet overtok i 1959. Kva meiner du om at alderen vert avgjort så bastant? Vil ikkje det skape visse problem i og med at det er over 40 år sidan?

Jo, det skaper problem. At vi plasserte generasjonsskiftet akkurat i 1959 grunner i at det finnes et gammelt fantomet-eventyr fra syttitallet der man får vite at vårt fantoms aller første eventyr utspilte seg på Cuba i forbindelse med at Castro tok makten (Fa. 10/78?). Man kan si at avgjørelsen allerede var tatt for oss. Men for å gjøre det litt vagere ble det besluttet under arbeidet med År 1, at årstallet 1959 ikke skulle nevnes tydelig. Det er derfor overgangen mellom nåtid og fortid i åpningsscene til den aller første historien i År 1 (Fa. 17/04, o.anm.) er litt utydelig. Opprinnelig var årstallet nevnt i en tekstboks.

I praksis har jo tidsregningen i serien for lenge siden sluttet å være realistisk, og den eneste løsningen ville da være å legge inn flere forfedre i slektstreet. Men da ville til gjengjeld utallige opplysningen om forfedrene som tidligere har blitt presentert i serien bli feil. Å ta livet av det 21. fantomet, som har blitt foreslått, løser heller ikke seriens kronologiske problem. Det skulle i så fall skjedd for lenge siden.

Du har jo skrive tidenes lengste fantomet-historie, Mørkets hjerte. Korleis fekk du inspirasjon til den, og kor henta du alt stoffet frå?

Grunnideen til Mørkets hjerte vokste frem under noen sene samtaler med min norske kollega Dag Frognes på begynnelsen av nittitallet. Det var også Dag som tipset meg om den nå høyaktuelle ”The Holy Blood and the Holy Grail” av Baigent, Leigh og Lincoln, som fungerte som en viktig inspirasjonskilde. (Det er altså ikke bare Dan Brown som har blitt inspirert av den!) Jeg lagde lange lister og tidstabeller over historiske hendelser, som jeg på ett eller annet vi ville blande inn i historien, og tross dens lengde kunne jeg bare bruke et fåtall av dem i serien. Jeg hadde fra begynnelsen av tenkt meg at serien skulle bli mye lenger enn den ble, men utålmodige lesere og en utålmodig redaktør mente jeg burde sette punktum en gang. Ellers hadde jeg nok holdt på med Mørkets hjerte den dag i dag.

Er du nøgd med resultatet?

Vanskelig spørsmål. Jeg har ikke lest serien siden den sluttet for snart ti år siden, så jeg husker den ikke så tydelig lenger. Og som jeg skrev ovenfor, så ble jeg tvunget til å avslutte den tidligere enn planlagt. Men jeg husker at den var utrolig morsom å skrive, og det finnes deler som jeg er veldig fornøyd med. Jeg har alltid vært svak for denne typen historier.

Historia "Den fortapte sønnen" (09/01) handlar jo om eit fantom som er skuld i farens død, og som bryt med tradisjonen. Er dette ei what-if historie, eller handlar det om eit bestemt fantom? I så fall, kva for eitt?

Den ble skrevet som en ”what if-historie”, men dette ble litt utydelig når serien ble publisert i bladet. Rent redaksjonelt betraktes den nok fortsatt som en what if-historie.

Du er ein enormt produktiv forfattar. Kan du fortelje litt om skriveprosessen?

Jeg konstruerer først en intrige/et synopsis som jeg sender til redaktøren for at det skal godkjennes. Senere skriver jeg manuset fra første til siste rute, hvilket tar omtrent en uke. Og siden bruker jeg enda en uke til å redigere og pusse på det. Det her er en rutine jeg har lagt meg til oppgjennom årene.

Det som har forandret seg mest er vel selve intrigeknappheten. Før hadde jeg alltid et halvt dusin ideer under arbeid, og når noen av disse ble en ferdig historie, sendte jeg den til redaktøren. Nå for tiden arbeider jeg (og mine kolleger) under et betydelig strammere skjema. Nå må jeg produsere historiene til en forutbestemt deadline. Som oftest har jeg bare to-tre linjer som i grove trekk forteller historiens gang. Jeg kan altså ikke lenger legge bort en ide og la den modnes av seg selv om jeg kjører meg fast, men i stedet må jeg gjøre den ferdig så best jeg kan. Det påvirker sikkert kvaliteten på historiene.

Du har jo skrive fantomet-forteljingar i rundt 20 år. Er dette framleis noko du gjer med stor iver og glede, eller har det fått mykje meir preg av lønna arbeid?

Naturligvis sniker rutinen seg på – det er uunngåelig. Men jeg er fortsatt sterkt engasjert i figuren, har fortsatt mange ideer til nye eventyr og kjenner fortsatt på meg at ”denne historien bare MÅ jeg skrive”.

Mange av dine eventyr er historiske, og nokre, til dømes Mørkets hjerte, hadde mange religiøse element. Kva er det med religion og historie som fascinerer deg?

Vet ikke. Jeg har alltid vært interessert i historie. Et aspekt som jeg vet tiltaler meg, er å forsøke å levendegjøre historien – å få vandre i Londons gater på William Shakespeares tid, å beskrive Stockholm under Gustav III og så vidare. Kanskje er det helt enkelt slik at historie og religion tilbyr en takknemlig grobunn for spennende intriger og for fabler som viser oss mennesker i all vår moralske gebrekkelighet.

Kor viktige er desse elementa i fantomet-samanheng?

Mystikken rundt Fantomet-figuren er jo naturligvis hva serien baserer seg på i utgangspunktet, men de historiske eventyrene tilfører kompletterende mystikk, spenning og eksotisk touch som betyr svært mye for serien. De historiske eventyrene blir jo ofte mer suggestive enn nåtidseventyrene.

Når du skriv ei historie, kva er viktigast for deg? Humor, spenning eller realisme?

Egentlig alle tre. Men humordelen er vel den jeg er dårligst på å få frem.

Singh-piratane har jo vore Fantomet sine fiendar i fleire hundre år, og i det siste har vi sett ei viss utvikling hjå dei. Kan du fortelje litt om korleis denne utviklinga vil halde fram?

Ja det ligger jo helt i tråd med hva jeg har sagt ovenfor, at ambisjonen er at det hele tiden skal skje noe med selve konseptet og med figurene – en kontinuerlig utvikling av figurene så å si. Men det fins ingen ”utviklingsplan” for fremtiden, i det minste ikke hva Singh gjelder, bortsett fra at det ene vokser frem fra det andre. Akkurat nå er det aktuelt å se hvordan Sandal Singh håndterer det nederlaget stormingen av Singh-borgen innebar. Man trenger et nytt hovedkvarter, og kanskje må organisasjonen bygges opp på en ny måte for å unngå at noe lignende skjer igjen. Og Sandal Singh er garantert fylt av hevnlyst etter det som har hent. Hvordan kommer hennes hevn til å gå ut over Fantomet? Det der er saker jeg syns vi må ta fatt i.

Kva tankar har du omkring utviklinga i fantomet-serien generelt? Kva meiner du bør skje?

Jeg er utrolig fornøyd med den satsingen på kontinuitet som vi har akkurat nå. Det gjør det så mye mer interessant å skrive, og forhåpentligvis mer interessant å lese også. Så jeg vil gjerne fortsette å røre i gryten og la overraskende hendelser inntreffe fremover. Siden er det en saker jeg har lyst til å prøve rent fortellermessig. Fantomet har etter tradisjon alltid blitt fortalt på et svært tradisjonelt vis. Kanskje er det på tide å prøve litt nye innfallsvinkler til og med på det området.

Kva tykkjer du om sjansen du har fått til å utvikle fantomet-serien den siste tida?

Det har blitt mye morsommere å arbeide med serien. Jeg føler også at jeg har, de senere år, våget å gå lenger enn jeg gjorde tidligere.

Kor stor fridom får du ved slike storylines?

Alle ideer må passere Ulf Granbergs argusøyne, og få klartegn fra ham, noe som oftest skjer under Fantomet-seminarene, der seriens videre utvikling diskuteres og bestemmes. Men vi er alle sammen svært samkjørte og ser på serien og dens muligheter med omtrent samme øyne. Det er vanligere at ideer blir videreutviklet enn forkastet på seminarene.

Som veteran innan Fantomet, kor stor grad av innverknadskraft har du når det skal bestemmast om Fantomet si framtid, som til dømes År Eitt?

Ganske stor. Se foregående spørsmål.

Dersom du fekk fritt leide, kva ville du ha gjort med Fantomet?

Vanskelig å si. For det første bør man ha respekt for selve konseptet og overveie alle forandringer og deres konsekvenser veldig nøye. For det andre syns jeg at jeg stort sett kan skrive de Fantomet-historiene jeg vil allerede i dag. Begrensningene kommer snarere av mentale sperrer enn ytre sperrer.

Del ein i ein ny historie-syklus om Lubanga har ganske nylig blitt publisert. Kan du fortelje litt om kva du held på med for augeblikket?

Lubanga-serien (tre deler) er avsluttet for lenge siden. Jeg har nå skrevet to frittstående eventyr – ”The Shadow” og ”Drama på Kinloch Island” som begge spiller mye på psykologi. ”The Shadow” er en av de historiene jeg ”bare må skrive”.

Nå håper jeg å snart kunne gå i gang med to lengre sykluser: Den ene en fortsettelse på Minerva Brooks-historiene, der jeg håper å virkelig kunne sjokkere Fantomet-leserne med en omveltning av selve Fantomet-konseptet, og den andre en firedelt historie a la ”Den gylne runen” og ”Djevelens bibliotek” som utspiller seg under ulike epoker i Fantomet-slektens historie.

Korleis var det å skrive avisstripene for King Features?

Det føltes utrolig smigrende å bli tilbudt oppdraget, men det viste seg snart for at jeg ikke trivdes noe særlig bra med selve arbeidet. Årsaken var den avgjørende begrensning som så å si er innebygd i selve stripeseriene: Nemlig at formatet styrer innholdet. Jeg fikk ikke benytte meg av tilbakeblikk i seriene (det kunne forvirre leserne), og Fantomet skulle helst være med på hver stripe/side. Dessuten skulle historiene være utrolig enkle for at leserne skulle kunne henge med i handlingen fra dag til dag. Ingen dialog eller scene kunne strekke seg over seks ruter (= en søndagsside). Allting var med andre ord nøyaktig stikk motsatt av hvordan jeg normalt sett skriver Fantomet. Derfor ble historiene ganske platte også.

Kvifor slutta du?

I prinsippet fikk jeg sparken, selv om det ikke ble sagt på den måten.

Kor mykje bryr de i redaksjonen dykk om kommentarar og tips som kjem frå Australia, Finland og Noreg sett i forhold til kommentarar og tips frå Sverige?

Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg ser alltid på det saklige innholdet i kommentarer, ros og kritikk. Hvilken nasjonalitet avsenderen har er fullstendig likegyldig.

Er finnar, australiarar og nordmenn like eller ulike i synspunkta i forhold til svenskane?

Man kan vel se et litt annet synspunkt hos (deler av) det australske publikum, og det virker for å være en viss skepsis mot den skandinaviske produksjonen. Man er mye mer fiksert på Lee Falk og avisserien, som tross alt spiller en ganske underordnet rolle i det skandinaviske bladet.

Kva for ei av dine eigne historier likar du best?

Den historien jeg skriver på nå skal bli den beste jeg har laget. Og neste jeg skriver skal bli ennå bedre...

Trur du at du framleis vil skrive om Fantomet om tjue år?

Om tjue år er jeg sytti og Fantomet-bladet antagelig nedlagt om skal dømme etter utviklingen de siste femten årene. Og jeg vil ha passert historie nummer 300. Så svaret blir: La oss ikke håpe det!

Kva andre seriar enn Fantomet har du engasjert deg i?

Jeg er jo en fanatisk serieleser og dertil serieskribent/redaktør så jeg leser hele tiden utrolig mange serier og har bokstavelig talt hundrevis av favoritter.

Kan du fortelje oss litt om teikneserien Gustav Vasa?

”Gustav Vasa” er en albumserie i fire deler, som jeg lagde sammen med tegneren Per Gyllenör på nittitallet. Den ble gitt ut av BonnierCarlsen i Sverige og (ett album) i Danmark. Det første albumet bygde på de kjente mytene om Gustaf Vasas eventyr i Dalarna før han ble konge – altså en svensk fortellertradisjon som jeg forsøkte å gi en delvis ny vinkling. De øvrige tre albumene er en fortelling med Dackefeiden, Sveriges største folkeopprør gjennom tidene, som bakgrunn. Det var mer en slags kollektivroman i serieform.

Jeg samarbeider for tiden med Per på humorserien ”Sputnik” som går i 91:an (Stomperud o.anm.).

Norman Worker gjekk bort tidlegare i år. Kva tykkjer du om hans historier og han som forfattar?

Norman er verdt all respekt og beundring for sin omfattende produksjon. I mange år var det han som la an tonen i bladet. Han stupte ikke ved sin skrivemaskin, men nesten. Jeg håper at jeg får dø på samme vis.

Takk for at du tok deg tid til dette intervjuet, ha ein fin dag.

Selv takk!